Jeg er under mistanke!

Krimfestivalen 2015 har etterlatt sitt siste fingeravtrykk, og jeg har forlatt åstedet. Akkurat som i krimklisjèenes verden, vil jeg som gjerningsmann med største sannsynlighet vende tilbake. Sporene fra helgen er mange. Mine «kriminelle» handlinger i Tigerstaden disse dagene har i følge ryktene etterlatt et solid fotavtrykk i Cappelen Damm passasjen, biologiske spor i Teaterkjelleren, hårstrå med mitt DNA på Barcode, et uklart bilde av mine egne bevegelser lørdagskvelden, med dertil manglende pålitelig alibi, og til sist et kuppelhue som ville gjort selveste Harry Hole misunnelig. Med andre ord … Jeg sitter i klisteret!

Ja, vi snakker altså krimklisjèer, og for de av dere analytikere  som allerede nå har lyst til å påpeke at jeg skriver ordet feil, må jeg innrømme at jeg er skyldig i det. Jeg finner ikke det hersens apostrof-tegnet som går andre veien på denne Remington-maskinen fra 1934. Vi lar det ligge, og fokuserer på de viktige detaljene i denne saken.

Jeg er altså mistenkt for å ha tilegnet meg et knippe uvurderlig verdifulle skrivetips i løpet av helgen 5.-7.mars. Omtrent alt som kan krype og gå av eksperter på området var beviselig tilstede på åstedet denne helga, om enn på noe ulikt tidspunkt. Akkurat hvor og når jeg eventuelt skal ha tilrøvet meg disse verdiene er fremdeles en smule uklart, og alle krimforfatterne kan derfor være medskyldige i udåden. Å peke på hvem av dem som har plapret vil bli vanskelig, om ikke umulig, å bevise for ettertiden. Det som imidlertid kan slås fast med hundre prosent sikkerhet er at de som utelukkende var til stede på torsdagen umulig kan mistenkes for å være den løsmunnede. På det tidspunktet satt nemlig den mistenkte (altså meg) Kjos-fast i Haugesund, og jeg befant meg ikke i området for ugjerningen før fredag klokken 10.00. Da ble jeg imidlertid observert av en rekke vitner i Cappelen Damm passasjen, og noen hevder sågar å ha sett meg notere flittig på en smartphone under en samtale som pågikk mellom Nils Nordberg, Lars Kepler, Eystein Hanssen og Jan Mehlum. Samtalen skal visstnok ha dreid seg om hvorvidt det var nødvendig å bruke så mye vold i krimlitteraturen, men av disse fire er det likevel kun Hanssen og Nordberg som i ettertid åpent innrømmer å ha pratet med meg direkte om dette.

En joker i dette mysteriet er krimforfatter og Rivertonvinner Gard Sveen. han påstår hardnakket å ha hørt meg innrømme ovenfor nevnte Hanssen og Nordberg at jeg var på jakt etter spesifikke detaljer på hva det var som gjorde at Hans Olav Lahlums krimbøker var fullstendig uleselige, men derimot svært så spennende i opplest form. Sveen hadde sågar overhørt Nordberg fortelle meg at Lahlum slett ikke skrev som de gjorde i 1968, men derimot på et språk som knapt har vært i bruk siden 1920-tallet. Hanssen på sin side, hadde ifølge Sveens andrehåndsinformasjon, kun snakket om Eirik Jensens motiver for å utgi sine memoarer.

Noe senere på dagen ble jeg igjen observert ved ulike anledninger i Cappelen Damm passasjen, men det var først på Teaterkjelleren fra klokken 18.00 at det dukket opp noe nytt, og i så måte særlig interessant. Der ble jeg visstnok observert i ivrig passiar med krimforfatter Fredrik Schmidt Fotland fra Bergen. Noe som i seg selv var svært besynderlig, i og med at Fotland faktisk ikke var invitert. En av dem som reagerte spontant da han så oss snakke fortrolig sammen i et hjørne var nestor Gunnar Staalesen. Han hadde ikke ventet å se sin gode venn Fotland i dette selskapet, og ble i tillegg svært nysgjerrig på hva vi måtte ha å snakke om. Det gikk rykter i ettertid om at Staalesen så for seg en konspirasjon der unge Fotland hadde delt verdifull informasjon med undertegnede som hevn for at han ikke var blitt funnet god nok i det utvalgte selskap. Denne teorien ble kraftig forsterket da det umake paret også ble observert sammen på Egon på Karl Johans gate, og noe senere også i baren på det Norske Teater. Vi to hadde da sågar fått selskap av krimnovelleforfatteren Vidar Olav Haraldsen-Jupskås. Staalesens konspirasjonsteori kan imidlertid ikke bevises, og de to forfatterne mener det hele er en bevisst svertekampanje fra Varg Veums far for å skjule egne synder. Denne teorien kan også underbygges gjennom vitneobservasjoner av meg i samtale med nevnte Staalesen og Hans Olav Lahlum på Karl Johan tidligere samme dag. Hva som ble sagt der vites ikke, og ingen av de involverte vil innrømme at møtet har funnet sted.

På lørdagen ble jeg observert gjentatte ganger på åstedet, og flere navn ble ført opp på listen over mistenkte. Utenfor Cappelen Damm passasjen ble jeg tatt på fersk gjerning i å prate inngående med både krimblogger Ritaleser, krimforfatter Elisabeth Gulbrandsen og krimforfatter Lene Lauritsen Kjølner. Sistnevnte mener også å ha sett meg noe senere tyvlytte til en samtale mellom henne, Unni Lindell, Trude Teige og Jorunn Thørring. Dette firkløveret, som også går under navnet «Dødstrømpene», sitter på mye verdifull kunnskap, men hevder hardnakket alle fire at det ikke var dem som røpet hemmelighetene til meg. Det ingen andre enn meg visste var at jeg og Trude var gamle kjente, og ingen hørte heldigvis avtalen vi gjorde for å treffes noe senere på Teaterkjelleren. Mistankene mot Trude Teige ble imidlertid frafalt da hun ble forhindret fra den avtalte samtalen på grunn av en pågående dame som ønsket at hun skulle prøve en av hennes nye kåper. Det kan likevel ikke utelukkes at dette var avtalt spill, ettersom nærmere etterforskning viste at den pågående kåpedamen faktisk var min vakre kone.

De siste navnene som havnet på listen over mistenkte denne avslutningskvelden var henholdsvis Tom Egeland, Jan Erik Fjell, Erik Huseby Sæther og Hans Olav Lahlum.  Alle fire satt beviselig i fortrolige samtaler med undertegnede på Cappelen Damm Huset, men kilder som befant seg rundt samme bord hevder at samtalene var av det trivielle slaget, og at jeg på det tidspunktet uansett var ute av stand til å tilegne meg kunnskaper jeg kunne bruke ved en senere anledning.

Konklusjonen er klar. Jeg er skyldig i å tilegne meg kunnskaper jeg strengt tatt ikke er sikkerhetsklarert for å ha, men hvem som er skyldig i å overlevere denne informasjonen er umulig å bevise i ettertid. Motivene kan være mange, og gitt min sentrale posisjon som krimblogger i Norge vil det utvilsomt være mange som er tjent med å holde seg inne med meg, og som av den grunn også kan ha valgt å bryte taushetsløftet. Min munn er uansett lukket med syv segl, og jeg velger å ta hemmelighetene som er blitt meg til del med meg i graven. Det lureste vil nok likevel være å vente et års tid med å vende tilbake til åstedet denne gangen. Hvem vet hvilke ører som lytter der ute?