Et studie i klassisk krim

MenneskeflueneAlle gode ting er tre, blir det sagt. Så hender det en sjelden gang at dette munnhellet går troll i ord. I mitt tredje forsøk på å knekke Lahlum-koden, klarte jeg det endelig. Å lese Hans Olav Lahlums historiske krimserie fra slutten av sekstitallet har lenge vært et mål for meg. Konseptet var så vakkert, klassisk og forlokkende, at det faktisk irriterte meg grenseløst at jeg ikke kunne finne lesegleden i selskap med K2 og Patricia. Nå kan jeg endelig si som Patricia da hun løste mordgåten … Eureka!

Kjenner du til serien? I så fall vet du hva jeg snakker om. Gjør du det ikke, ja så får du en introduksjon her. Hans Olav Lahlum er utdannet historiker, med en spesiell forkjærlighet for tidsperioden på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet i Norge. I tillegg til dette er det få andre i Norge som vet så mye som ham om norsk og internasjonal krimlitteratur. Kombinasjonen av disse to elementene gjorde at Lahlum tilbake i 2009-2010 bestemte seg for å kaste seg på den skjønnlitterære krimbølgen. Men, det måtte selvsagt bli på Lahlumsk … I klartekst betyr dette at Hans Olav Lahlum skriver en type krim som for lengst har gått i graven i sin opprinnelige form. Det klassiske krimmysteriet.

Jeg velger å bruke Agatha Christie som preferanse her. Lahlum har ikke noe imot det, selv om han personlig sikkert hadde kommet med en del andre navn også. Sikkert noen franske. Sikkert noen som ingen andre kan navnet på. Iallfall om du ikke er langt over middels interessert i krimlitteraturhistorie. I sin første bok «Menneskefluene» fra 2010 møter vi altså førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2, som har detektiv-rollen i Lahlums romaner. Det er han som skal løse den umulige mordgåten, men han er ikke en gang i nærheten av å kunne klare det uten sitt sidekick, den smått eksentriske og unge rikmannsdatteren Patricia. Lenket til sin rullestol hjemme er det hun som ser løsningene der K2 står fast. Hun er den geniale, han den operative. Noen som ser en parallell til Sherlock Holmes og Doktor Watson her?

Mysteriet er typisk Christie. Et «lukket rom mysterium» der en eldre motstandshelt fra krigen har blitt drept i sin blokkleilighet, og morderen må befinne seg i en av de andre leilighetene i blokka. Men, alle leieboerne har tilsynelatende vanntette alibi for mordtidspunktet. I tillegg virker det komplett umulig at noen skal ha kommet seg ubemerket ut fra drapsofferets leilighet etter at skuddet falt. Så begynner K2 og Patricia å nøste i trådene, og litt etter litt faller selvsagt puslebitene på plass. Alle leieboerne har sine hemmeligheter, og alle har de kretset som menneskefluer rundt den drepte. Alt følger den klassiske oppskriften der K2 foretar avhørene med beboerne, mens Patricia finner løsningene på alle de små spørsmålene under samtalene med K2 etterpå. Så kommer nye avhør, der beboerne konfronteres med sine løgner, og nye gåter og mysterium dukker opp. Det hele avsluttes (selvsagt) med en finale der alle beboerne blir samlet, og konfrontert med sannheten om hvem som drepte motstandsmannen.

Alt dette er jo i utgangspunktet bare morsomt. Jeg har lest rikelige mengder med klassisk krim til at jeg finner det både morsomt, utfordrende og interessant å følge den omstendelige og metodiske etterforskningen. Jeg liker konseptet med lukkede rom og et begrenset antall mistenkte. Det som imidlertid gjør det hele litt mer jobbigt, er at Lahlum selvsagt ikke ville gjort dette uten at han var pinlig nøyaktig med de historiske detaljene. Det betyr at alt er autentisk slik det var i Oslo i 1968. Også språket! Konservativt, stivbeint og formelt. Slik de snakket, tiltalte hverandre og skrev den gangen for 47 år siden, to år før jeg ble født. Det er en skikkelig utfordring for en som helst leser moderne krimlitteratur. Til tider virker det nærmest parodisk i dialogene, men som sagt … Det var jo slik det var. Lahlum skal ha masse kred for at han våger å være så tro mot konseptet at han også bruker språket som virkemiddel for å sette leseren i riktig tidsmodus.

Dette med språket var altså den store barrièren jeg måtte forsere for å finne glede i Lahlums krim. Løsningen ble lydbok. Storytel sin strømmetjeneste har alle Lahlums romaner som lydbok, og da løsnet det virkelig. Med ett var jeg tilbake ved den lille radioen på gutterommet, og fulgte spent med på Radioteaterets krimserier. Et nostalgisk møte med en verden jeg nesten hadde glemt. Etterhvert ble jeg helt oppslukt, og hver eneste ledige time ble brukt på krimmysteriet i Krepsgate 25. Slik sett må jeg faktisk takke Hans Olav Lahlum for å ha gitt meg tilbake en bit av min barndom som forlengst var et lukket kapittel.

Jeg vil på det sterkeste anbefale «Menneskefluene» til alle dere som elsker klassisk krim. Til alle dere som har lest og likt Agatha Christie, og til dere som har hele Sherlock Holmes arkivet i bokhylla hjemme. Lahlum er en nostalgisk perle, og som lydbok er det nesten som å reise i en tidsmaskin tilbake til den gangen når den største lykken på jord var pysjamasbukse, kakao og Radioteateret på NRK på lørdagen.

9 comments

Add Yours
  1. Kari

    Hehe, jeg plagdes litt med Lahlum jeg også til å begynne med. Den første boka ble jeg skikkelig sinna på. I ettertid er jeg ikke sikker på hva som var utslagsgivende, språket eller skismurninga, ja, jeg hørte på den på skitur og skiene kleppet noe så inn i …. Hvorom allting er. Jeg har vent meg til språket, og Lahlum, og nå synes jeg serien er skikkelig kos(t)elig.

    Lik

  2. Bjørg

    Kanskje eg må prøva meg på Lahlum endå ein gong, eg og… Har lese eit par av bøkene hans, blant anna Menneskefluene, men det har ikkje vore den store opplevinga for meg, iallfall så langt…

    Lik

  3. ellikken

    Skal man først høre på lydbok er Lahlums bøker virkelig verdt et forsøk. Det er noe befriende deilig å lese denne type retrokrim innimellom all «nymotens» blod og gørr-nedslakting. Plottet er ikke nødvendigvis suverent, ei heller er det store overraskelser hva gjerningsmann – eller kvinne – angår, men det er såpass fornøyelig at han kommer unna med det meste.

    (Jeg har omtalt to av hans bøker ((deriblant denne)) på min egen blogg, om du vil lese. Bare klikk deg inn på forfattererlenken.)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s