Iskald vintersmoothie som varmer

stolpesnoMarit Reiersgårds debutkrim «Stolpesnø» fra 2012 er en beskrivelse av en norsk finbulvinter som ingen ende vil ta. Det snør tett gjennom samfulle 300 sider, og snøen antar det jeg vil kalle klaustrofobiske dybder. Langt inni disse snøfonnene finner vi alle de små menneskene som hvert på sitt vis prøver å holde varmen. Varme hjertegode mennesker som vi blir oppriktig glad i, men som står maktesløse ovenfor de små tilfeldighetene som sender dem ut i elendigheten og kulden. Det hele starter med det verst tenkelige. Lille 6 år gamle Oda leker i snøen utenfor huset sitt mens moren lager middag. Sekunder senere er hun sporløst forsvunnet. Slukt av et hvitt teppe som skjuler alle spor, også etter små barneføtter.

Min kone har sagt det mange ganger. Hun har visstnok hørt det av Unni Lindell. Skal du skrive krim, så må du skrive ned ditt aller verste mareritt. Gjøre det utenkelige tenkelig. Skremme fram monstrene under senga di. Du må gjøre mardrømmen til virkelighet. Sjelden har jeg sett noen gjøre akkurat det knepet med så stort hell som Marit Reiersgård. Vi har lest nok bøker om barn som blir borte, det er ikke unikt. Men … Reiersgård klarer å gjøre historien så mye mer levende enn de fleste. Hun gir den fortvilte moren en så inderlig og sterk stemme at det tar pusten fra leseren. Vi befinner oss langt innenfor intimgrensen. Det er ubehagelig nært og ekstremt innpåtrengende, og derfor også så ufattelig vondt. Jeg kjenner smerten. Jeg merker angsten. Jeg føler panikken.

Snøkaoset som oppstår i Lier disse dagene er en massiv substans som binder deg til lesestolen. Det er noe i det, når bøker nesten blir fysiske. Stolpesnø har denne egenskapen. Jeg skal ikke påberope meg genialitet, men jeg tror jeg vet hva det er som gjør at denne boka virker så mye mer klaustrofobisk på meg. Det er fortellerstemmene. Vi befinner oss til enhver tid inni karakterenes hoder, og får aldri de befriende pausene der vi synsvinkelmessig kan trekke oss tilbake og bivåne dramaet fra avstand. Nei, vi er der sammen med dem hele veien. Dette skjer ikke med dem. Det skjer med oss. Når Oda forsvinner i snøen så er det min jente som forsvinner. Forstår dere?

Ikke det? OK … La meg være mer presis. Marit Reiersgård har gitt alle karakterene sin egen synsvinkel. Noe som igjen betyr at vi hele tiden vet akkurat hvordan karakteren har det innerst inne, hva han eller hun tenker, og vi observerer alle rundt oss med denne karakterens øyner. Det betyr at vi ufrivillig blir en del av den vannvittige frykten, den grusomme angsten, og den bunnløse sorgen. Selv om boka har sine to protagonister i politietterforskerne Verner Jakobsen og Bitte Røed, så lånes altså fortellerstemmen like mye ut til alle de som er direkte berørt av alt det som skjer når Ida forsvinner. Det er så vondt det, at jeg har hatt store problemer med å stenge inntrykkene ute etter at boken var ferdig lest for et par dager siden.

Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen i Tvedestrand ...
Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen i Tvedestrand …

Under Lahlums krimfestival i helga påpekte Marit i en samtale med meg at dette var veldig bevisst fra hennes side, men at hun ikke hadde fått ubetinget skryt for dette fortellertekniske grepet. Noen anmeldere syntes det ble for forvirrende og kaotisk med så mange stemmer i en bok. Selv synes jeg ikke det. Tvert imot. Synsvinklene gjør at boka er krevende å lese, men det gjør den også til en usedvanlig sterk beretning om menneskeskjebner. Langt dypere enn det vi vanligvis møter i kriminallitteratur. Vi møter ekte mennesker med ekte følelser. Krimdramaet blir ikke bare et mysterium som skal løses, det blir personlig. Når karakterene har det vondt, har jeg det også.

Kanskje er det det at Reiersgård våger å være litterær som gjør at vi kommer mye nærmere inn på saken i denne boka opp mot andre lignende «Jente forsvunnet» bøker. Ikke vet jeg, men dette er faktisk en feinschmecker-krim for dem som aller helst liker bøker med litt dybde, men som av og til må puste ut med noe enklere. Kanskje er det de to politiheltene som gjør susen. Hverdagsmennesker i ett og alt. Ingen spesielle lyter annet enn de vi selv har på litt tøffe dager. De er hele mennesker som gjør menneskelige feil og menneskelige valg. To nydelige typer som vi trykker til vårt bryst fra første stund. Kanskje var det plottet og twistene som gjorde susen for meg? Jeg ble rundlurt, og historien er rett og slett usedvanlig godt tenkt ut.

Marit Reiersgård er rett og slett ei dame vel verdt å merke seg. Bok nummer 2, Jenta uten hjerte, er å finne ute i de fleste bokhandlere. Nummer 3 i serien er under utarbeidelse.

Premiesponsing CappelenPS! Ikke glem min jubielumskonkurranse, som går fra 27.februar og ut mars måned. Bloggen har nådd 100.000 besøkende, og det må feires. Annenhver dag vil dere finne nye konkurranser med flotte premier på noen av de beste bøkene jeg har lest siden jeg startet bloggen i oktober 2012. Svar på et enkelt spørsmål for å vinne. Klikk på bildet til høyre for å komme til dagens konkurranse.

1 comment

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s