En drapsmanns innerste tanker


drapet_pa_harriet_korhnCharles Olav Torp er mannen som dreper gamle og enslige Harriet Krohn i Karin Fossums syvende Sejer-bok. En helt vanlig mann. En kjernekar, tenker han om seg selv.  Om mannen er ordinær, ja så er ikke boka det. Dette er en roman helt utenom det vanlige. Fra første til siste setning ser vi ALT gjennom drapsmannens øyne og tanker. Det finnes ingen andre perspektiver. Som leser går du inn i en symbiose med Charles Olav Torp, Fullstendig forhindret fra å se sakens utvikling fra noe annet perspektiv enn hans eget. Ikke alt Karin Fossum har tatt i har blitt til gull, men hun våger iallfall å gjøre det som er på kanten av galskap for en krimforfatter. Å skrive en slik roman er krevende. Å lese den det samme.

Dette er ikke en roman som vil fenge A4-krimelskeren. Det er en prøvelse å være så nær morderen gjennom samfulle 250 sider. Å aldri få et pusterom der du kan se saken fra andres synspunkt. Å hele tiden være belemret med hans tanker om det som skjer rundt ham. Det er rett og slett en klaustrofobisk opplevelse å lese Drapet på Harriet Krohn. I starten føler du bare på nerven rundt det du vet kommer til å skje. Samtidig klarer Karin Fossum å snike inn såpass mange psykologiske grep, at du som leser til slutt godtar drapshandlingen med et skuldertrekk.Så begynner prosessen som fører deg som leser inn i en tilstand av paranoia. Du føres gjennom Torp sine tanker inn i hans verden der han selv vet hva han har gjort, og føler på angsten for at han vil bli oppdaget. Det forunderlige skjer at du begynner å heie på Charlo. Håper han ikke blir tatt. Samtidig menneskliggjøres Torp sine handlinger via hans oppofrende og varme forhold til sin datter og hennes hesteinteresse. Skillet mellom drapsmann og hverdagshelt viskes langsomt bort, men Fossum stikker deg litt i samvittigheten med jevne mellomrom ved å gjengi presseoppslag fra etterforskningen, der drapet blir beskrevet som særdeles brutalt. Det brukes uttrykk som ekstrem voldsbruk og rovmord. Begreper vi vet brukes kun om de aller verste drapene. De som framstår som helt uforståelige.

Etterhvert dukker selvsagt Konrad Sejer opp. Først i mediene. Så kommer han helt inn i intimsfæren til Charlo. For meg som leser er det som å bli overkjørt av et godstog. Jeg har på det tidspunktet rukket å bli seriøst glad i drapsmannen, og lider sammen med ham i vitneavhørene. Det er vondt hver gang Charlo tråkker feil, og vaser seg inn i løgner han ikke kommer seg ut av. Selv om vi aldri får møte Sejer annet enn ved hans avhør av Torp i denne boka, så framstår han mye mektigere, langt mer truende, og nesten briljant i sin avhørsteknikk. Han er et massivt grunnfjell. I en bok der han kun er en bikarakter formes han altså mye sterkere enn han har blitt tegnet i noen av de seks foregående bøkene. Sterkt av Fossum.

Fossum skrev boka for over ti år siden, og jeg må si det er litt merkelig at den aldri fikk mer oppmerksomhet enn den gjorde. Men, boka bør være pensum på studier i norsk litteratur. Boka er som sagt krevende å lese på grunn av den ensidige synsvinkelen, men samtidig gir den oss et psykologisk innblikk i en verden vi aldri får ta del i. Gjerningsmannens opplevelse av at nettet snører seg rundt ham. Drapsmannens tanker rundt det at han var i stand til å drepe. Mennesket bak den forferdelige handlingen. Fortvilelsen, smerten, bortforklaringene, paranoiaen og angsten.

Så er det likevel ikke slik at jeg gir boka toppkarakter. Det er fordi den tidvis har ganske lange dødpartier, spesielt for oss som ikke har fattet særlig interesse for hester og dressur. I tillegg er det ingen spenning i boka. Vi vet hvem som blir drept, hvem som dreper, når han kommer til å gjøre det, og at han kommer til å bli tatt av Konrad Sejer til slutt. Det gjør at boka til dels er ganske så langsom. Tempoet og drivet mangler. Spenningen ligger altså først og fremst i når Sejer klarer å finne ham, og hva det er Sejer har gjort i etterforskningen som gjør at Torp blir tatt. Boka drives først og fremst av det psykologiske aspektet rundt drapsmannens tanker, og det at vi som lesere ser hvordan han gjør de små tabbene som til slutt vil feste ham til ugjerningen.

På sett og vis har denne boka gitt meg litt av troen på Sejer-serien igjen etter at jeg koste meg med å bruke Elskede Poona som opptenningsved for snart femten år siden. Leste Svarte Sekunder noen år etterpå, men jeg var ikke klar for å tilgi Karin Fossums svik i Poona den gangen. Time heals har sønnen min tatovert på armen sin til minne om sin kjære bestefar, og kanskje er det slik? Kanskje er jeg endelig klar for å tilgi Fossum og gi Sejer en ny sjanse?  Denne boka var iallfall en helt annerledes leseopplevelse. Jeg kan ikke garantere at du vil like den, men prøv den ut. Den er uansett et studium i litterære virkemidler.

4 comments

Add Yours
  1. anneheleneoj

    Nå inspirerte du meg iallfall!

    Tror nok det er slik at en trenger distanse til forfattere, det er noe med tid og sted, vet du. Noen ganger blir jeg hekta på visse forfattere og så trenger jeg en pause fra dem igjen. Det er lenge siden jeg har lest Fossum, kanskje på tide snart?

    Har du lest Jonas Eckel? Gjør det!

    Ønsker deg en fin dag!

    Lik

  2. Ragnhild Kolden

    «Varsleren» er òg brilliant! Karin Fossum er min favoritt av dei norske krim-forfattarane, og ein av dei få som tilfører krimsjangeren litterære kvalitetar. Men eg er samd med deg når det gjeld Poona – eg tilgjev henne aldri for den boka.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s