Men bare hvis det gjelder Hamilton …

Men ikke hvis det gjelder din datterJeg synes tittelen på dette innlegget sier det meste. Jeg går god for at dette er strålende lesestoff, men bare hvis det gjelder Hamilton. I alle andre sammenhenger ville jeg bedt dere skygge unna. Jan Guillou har rett og slett mistet litt taket på å skrive thrillere. Det går gudjammerlig seint i svingene, og en skal være helt spesielt interessert for å kunne klare å påstå at dette er god spenningslitteratur. Men, som sagt, det er en Hamilton-bok. Da er nesten alt tilgitt … 

Men, bare nesten. Det må være lov å påpeke at når en skriver ti steintøffe handlingsspekkede og adrenalinjagende romaner om spesialagenten Carl August Gilbert Hamilton, så forventer leseren faktisk LITT mer enn en enkeltstående actionscene i en bok som nærmer seg 500 sider. (Kødder ikke. Det er bare en spennende scene i boka) Hamiltonserien var spekket med driv, spenning, fart og action. Men, de to siste i serien som kom ti år senere har altså stikk motsatt fortegn. De er for det aller meste langtekkelig storpolitikk med analyser, vurderinger, samtaler, møter, intervjuer og masse småprat om planlegging av en redningsaksjon. Guillios siste Hamilton-roman «Men ikke hvis det gjelder din datter» er rett og slett en tragedie for alle som ikke allerede er helfrelste blodfans. Egentlig burde det vært en tragedie for oss også, men vi er så hjernevasket at vi blir våryre bare vi hører navnet hans, og koser oss derfor uansett. Det er som ihuga James Bond-fans som gir blanke blaffen i kvaliteten bare det kommer en ny James Bond-film. Eller som Harry Potter-elskere som plutselig hadde fått en uventet oppfølger i fanget. En tåler det meste bare det er et nytt dypdykk inn i Potter-universet.

Eller … Kanskje det ikke er sånn? Kanskje det bare er meg som har så inderlig lyst til å lese mer Hamilton at jeg faktisk leser hva som helst? Jeg har gjort det der før, skjønner du. Da jeg en nitrist høstdag i 1989 skjønte at jeg hadde lest siste Alistar MacLean-bok med «Santorini», gikk jeg inn i en dyp depresjon, og kompenserte altså med å gyve løs på bøkene til Alistar MacNeill. Navnet lignet, og jeg hevdet hardnakket at dette egentlig var MacLean-bøker. De var jo basert på et av hans manuskripter … Jeg kommer sikkert til å lese Stieg Larsson-romanen som kommer til høsten også, kjenner jeg meg selv rett. Eier ingen prinsipper. Mangler fullstendig ryggrad når det kommer til å melke ut siste blodsdråpe av et lik som forlengst har gått over i rigus mortis.

Så derfor sitter jeg her og sier det høyt. Du MÅ lese den siste boka om Hamilton! (Men, fagmannen i meg glefser iltert til meg når jeg sier det) Så får dere heller tolke det som dere vil. Ikke forvent neglebitende spenning. Ikke forvent tempo eller action. Ikke forvent overraskende twist. Ikke forvent et gnistrende godt språk eller knivskarpe dialoger. Ikke forvent karakterer som rører ved deg eller dyptgående samfunnskritikk. Forvent heller en selvhøytidelig, småarrogant og stivbeint fyr som det er umulig å ikke bli oppriktig glad i. Han setter kanskje verden på hodet, men han gir ikke jernet i denne boka heller. Det er rett og slett utilgivelig. Men … Ikke hvis det gjelder Hamilton 😉

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s