Stikkord

, , , , , , ,

stolpesnoDet er vinterferie her i Haugesund. Solen glitret gjennom vinduet allerede klokken åtte, og varmet om ikke kroppen, så iallfall sinnet. Jeg nyter disse stille søndagsmorgenene. De små timene før huset våkner til liv. Så stille at jeg hører katten slikke pelsen sin i sofaen. I de timene eksisterer bare jeg og tastaturet. Jeg går inn i en boble sammen med mine karakterer i det som skal bli min første kriminalroman. Lever deres liv for en stakket stund. Føler på spenningen og dramaet. Kjenner blodsmaken i munnen. Etterpå er det pause. En kopp kaffe og en smak av andres litteratur. Akkurat nå er det Marit Reiersgård som ligger på bordet. Så lenge det ikke er snø ute, får jeg finne litt Stolpesnø innendørs i stedet. 

Hun skriver knakende godt, Marit. Jeg må si jeg gleder meg til å møte henne neste helg på Hans Olav Lahlums krimfestival på Bokhotellet i Tvedestrand. Hun har en egen evne til å sette gode ord på det vi alle kjenner og føler på. Hun klarer å skildre å beskrive små detaljer slik at jeg kjenner meg igjen, og klarer å se akkurat de rette bildene inne i hodet mitt. Hun glir ut og inn av alle karakterenes synsvinkler. Det finnes kun hovedpersoner i denne krimromanen. Alle har sin egen stemme. Ikke ofte vi ser det innen denne sjangeren, men Reiersgård gjør det med glans.

Her er en smakebit fra s.16 i hennes krimdebut Stolpesnø som kom ut på Gyldendal i 2012.

«Før hun hadde fullført setningen, var det stille i den andre enden. Solveig ble stående et øyeblikk med den trådløse telefonen i hånda og kikke ned på gatelyktene som sto med bøyde nakker. I kjeglen av lys styrtet tunge snøfiller i tett drev mot bakken. De minnet om en rad med digre dusjer, sånne de hadde på barneskolen. Det trakk fra vinduskarmen. Jeg må huske å be Erik kjøpe tetningslister, tenkte hun og smilte til speilbildet sitt i vinduet. Hun kunne se bilene på veien kjøre tvers gjennom henne.»

Og her er en til fra s.26:

«Fra sitt kontor i tredje etasje på politihuset i Drammen sto politiførstebetjent Verner Jacobsen og stirret ut av vinduet og inn i det ugjennomtrengelige snødrevet. Han hadde trodd at han elsket snø i alle former, men sannheten var at han aldri hadde opplevd et lignenede snøfall. Den snøen han elsket, var av den veloppdragne lette typen, den som kjente sin besøkelsestid, og hadde anstendighet nok til ikke å bli liggende på fortauet. Den som herjet i gatene nå, var full av faen, den la seg skamløst til og måtte fjernes med makt. Og at sola faktisk hadde tilholdssted et eller annet sted der oppe, var ubegripelig. Han kunne knapt skimte elva som lå like bak politihuset. Elva som kløyvde byen i to, men som ble forsøkt lappet sammen av utallige broer.»

Jeg synes det er befriende å lese en krimforfatter som tør å være en anelse litterær til tider. Det er jo ikke slik at pratsomhet alltid er et onde. Når det skrives slik så er det først og fremst en berikelse. Jeg håper i det lengste at jeg vil klare å få til noe av det samme i det jeg skriver. Har iallfall lært meg at det å skrive bok er hardt arbeid. Jeg holder på med femte gjennomgang av manuset nå, og enda er det langt igjen til målstreken. Nysgjerrig? OK, da … Du skal få en liten smakebit av noe jeg har skrevet i morgentimene i dag:

 «De forræderske tårene kom uten at Jonas klarte å stanse dem. Han visste hva faren kunne finne på å gjøre når han var slik som nå. At underkastelse var den eneste veien ut for å få nåde, men han kunne ikke be om det. Ikke denne gangen.

– Hva er det jeg har gjort? Jeg skjønner ikke hva det er du snakker om pappa?

Et lite streif av tvil for over øynene til faren, som om en ånd hadde passert gjennom rommet. Det var bare et blaff, men nok til at det tente et håp i Jonas. Faren visste ikke noe. Han bare antok.

– Det finnes dem i menigheten som sier jeg bør be for deg Jonas. At jeg bør lese for deg. De sier du kanskje ikke har fått med deg hva som står i det første korinterbrevet. I sjette kapittel vers 6-9. Vet du hva som står der, Jonas?

Gutten ristet på hodet. En benektende refleks, selv om han visste det svært godt.

– Vet du hva som står der! Faren brølte så spyttdråpene traff Jonas i ansiktet. Den rolige masken var borte. Nå var det både desperasjon og sinne å se i ansiktet hans. For Jonas var det en lettelse. Farens uberegnelige sinne var enklere å takle enn den kjølige roen.

Faren grep ham i skjortekragen, og presset ham opp mot veggen.

– Slik lyder herrens ord. Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, ti verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.»

SmakebitGod vinterferie da folkens! Og … Vi møtes vel i Tvedestrand til helga?

Vil du lese flere smakebiter fra bokbloggere, så besøk Flukten fra Virkeligheten sitt søndagstema ved å klikke på denne logoen som står her.