Carl August Gilbert Hamilton. Navnet alene er nok til at det går ilinger av velbehag nedover ryggen på meg. Svensken som får James Bond til å framstå som en puslete pappagutt, og Ethan Hunt som en klossete rekrutt på førstegangstjeneste. For de av oss som har lest de ti første bøkene i Jan Guillous serie om Carl Hamilton finnes det ingen over og ingen ved siden for å bruke en klassisk klisjè. Han gjenåpnet dørene til min lyst til å lese serier på nittitallet, etter tiår i ørkesløs vandring med enkeltstående thrillere av Alistar McLean og Desmond Bagley. Så oppdaget jeg i forrige uke til min forferdelse og glede at Guillou har kommet med to til om Hamilton for noen år tilbake uten at jeg visste det (!) Mine damer og herrer her er Madame Terror!
«Den enes frihetshelt er den andres terrorist» skriver Jan Guillou et sted ute i «Madame Terror», og den setningen kan stå som selve kjernen i boka. For hva skiller en krigshandling fra en terrorhandling? Og hvem definerer begrepene? Madame Terror, bok 11 i serien om Carl Hamilton. Snek seg under sonaren min i en periode der jeg knapt leste bøker i det hele tatt. Det samme gjorde altså bok 12. Men ikke hvis det gjelder din datter. At dette har gått meg hus forbi er en gåte, men desto mer hyggelig nå som jeg sto litt i beit for lesestoff … (Bare kødder, jeg har en leseliste som strekker seg langt inn i 2016). 😉
Så satt jeg der i Ølensvåg og ventet på å plukke opp min bonus-sønn på skolen etter en lang planleggingsdag i Sandeid. Harlan Coben hadde akkurat sagt takk for seg på Storytel-leseren, og jeg bladde etter noe nytt å sette på. Fikk frysninger på ryggen da jeg kom over Madame Terror. Carl August Gilbert Hamilton var slett ikke død! 15 og en halv time senere er den fortært, og jeg sitter her og smiler i skjegget jeg ikke har. Ja, jeg humrer og ler. Dette var mildt sagt en selsom opplevelse. Boken er noe av det rareste jeg har trålt meg gjennom noen gang. Det må være tidenes lengste politiske manifest utgitt som underholdningslitteratur.
Strengt tatt skjer det nemlig ikke en dritt! Først 150 sider oppbygging der grunnlaget for det som skal bli tidenes millitære triumf for et hardt plaget Palestina blir skissert. Så kommer Hamilton på banen, og derfra og ut går alt på skinner for Carl, Mouna Al Houssaini, og det russisk/palestinske ubåtmannskapet i den høyteknologiske ubåten U1 Jerusalem. Ferdig arbeid. Nok en seier, og enda flere æresmedaljer kan henges på allerede høyt dekorerte Hamilton sitt bryst. Spennende? Nei, ikke i det hele tatt … Troverdig? Nei, er du tullerusk …. Godt skrevet? Nei, ikke akkurat høyverdig litteratur …
MEN … Det var en sann nytelse å lese (lytte) til dette manifestet. Jeg koste meg glugg fra første til siste minutt. Det var bare så ubeskrivelig deilig å flyte inn i Guillous trygge favn, og la seg fascinere av enda en Hamilton-historie. I dette universet der forfatterens politiske meninger får løpe fullstendig fritt i en fantasiverden hvor alle palestinere er prisverdige helter som utøver sin rett til å stoppe det israelske tyranniet, og der alle amerikanere er idioter med cowboystøvler, og alle engelskmenn er snobbete lorder som dilter som pudler etter mr.Bush og hans lakeier. Guillou snur verden på hodet, og gir oss et ikke-vestlig verdensbilde sett fra en mørkerød sosialist sitt synspunkt. Det er rett og slett kjempemoro! Den rustne sosialdemokraten i meg våknet til liv, og jeg merket at jeg heiet fram Hamilton og hans besetning på ubåten tilnærmet ukritisk. At bøkene om Hamilton har vært med på å forme meg politisk er det faktisk liten tvil om. Mye av mitt personlige engasjement i Palestinasaken tilskriver jeg Jan Guillou.
Madame Terror er en bok for blodfansen, og absolutt ingen andre. Om du ikke allerede er Hamiltonfrelst, så vil du kjede deg til døde av denne boka, og dessuten stille deg STORE spørsmålstegn ved om forfatteren er riktig vel bevart. Han gjør omtrent alle feil som er mulig å gjøre innen thriller-sjangeren, men det gjør ingenting, for han har Carl Hamilton, og da vinner han uansett. Vil du lese spennende bøker om Hamilton med driv, fart, frykt, action og nervepirrende twister? Ja, da kan jeg så absolutt anbefale de ti første bøkene. Hver og en av dem er fantastiske thrillere. Begynn med Rød hane (Coq Rouge), og ta dem i rekkefølge. Høydepunktet er Vendetta, men alle bøkene er strålende lesing. Da (og først da) kan du våge deg på Madame Terror. Men, da vil du trolig elske den også. Akkurat som meg. Hvor vanvittig det enn er. Bok 12 er i gang på spilleren allerede …
GEIR TANGEN 