Alex den store!

AlexEn av vinterens store krimtitler på norsk er Alex. Aschehoug Forlag har ikke puttet rent få markedsføringskroner inn på å gjøre dette til boken «alle må lese» i år. Den franske forfatteren Pierre Lemaitre sin andre bok om den lille politietterforskeren Camille Verhoeven har blitt en verdenssensasjon, og slik sett har Aschehoug gjort et scoop med å sikre seg rettighetene til en norsk utgivelse. Etter å ha lest boka på noen få dager forstår jeg godt hva fuzzet egentlig handler om. Boka er rett og slett kjempegod! Spennende og skremmende, med knivskarpe karakterer og full av overraskelser. 

Det er moro med krimromaner og thrillere der leseren blir utfordret og lurt. Små og store twist i fortellingen som gjør at alt du har trodd og følt endrer seg på noen få avsnitt. De som har lest for eksempel «Flink pike» av Gillian Flynn vet hva jeg snakker om. Med et pennestrøk kan du glemme alt du har forestilt deg, og perspektivskiftet blir en skremmende reise for leseren. Gøy 🙂

I Alex møter vi … Ja, Alex faktisk. Hun er vakker. Sexy. Tøff. Og … hun er kidnappet,  innesperret og utsatt for det mest utenkelige. Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Alex er fullstendig hjelpeløs i sitt fangenskap. Det er så opprivende og jævlig å følge Alex sine skildringer fra hun blir kidnappet og i dagene som kommer, at jeg personlig hadde problemer med å holde på mageinnholdet. Det er mørkt. Det er vondt, og det er avskyelig. Her er forfatteren på sitt mest intense, og du skal lete lenge for å finne mer infame skildringer i en moderne krim eller thriller.

Samtidig som du sitter i stolen med harehjerte og gulper på galle, så er kapitlene med Verhoevens perspektiv gnistrende i sine dialoger og karakterskildringer. Ikke minst karakteren Armand. En fantastisk skrue. Så gnien og sparsommelig at det tipper over til pur galskap, men det er gjengitt med en slik varme og humor hos forfatteren, at vi som lesere blir lurt til å elske ham mer enn noen. Jeg nevnte Gillian Flynn, og det er ikke uten grunn. Det Lemaitre gjør med Armand er neimen ikke langt unna det kunststykket Flynn står for i sin skildring av karakteren Libbie Day i romanen Mørke rom. Å gjøre en håpløst utrivelig personlighet til en kjær karakter som du blir glad i. Ikke på grunn av, men på tross av feil og lyter. Lemaitres hovedperson Camille Verhoeven litt det samme. Nærmest for dverg å regne. Middelaldrende, skallet, usympatisk, tverr, kranglete, sarkastisk, hoverende og asosial.  En skikkelig antihelt med andre ord. Likevel gleder jeg meg vilt til å møte ham igjen.

De mest observante av mine lesere har kanskje merket seg allerede at jeg ikke har gitt romanen full pott på stjernekartet i Goodreads eller på Bokelskere. Samtidig sitter jeg altså her og skamroser denne thrilleren. Hva er det så som mangler på at den skal bli like genial som for eksempel nevnte «Mørke rom» eller «Flink pike»? Vel … Det er ikke mye for å si det slik. Boken holder på interessen hos leseren helt fra start til slutt, bare så det er sagt. Men, den er adskillig mer spennende de første 250 sidene enn den er de 130 siste, for å si det slik. Ja … Jeg synes også avslutningen er både genial, morsom og knakende godt tenkt ut, slik de fleste av aviskritikerene har påpekt, men spesielt spennende er den ikke. Jeg sitter ikke på kanten av stolen og tygger hull i gommene slik jeg gjorde i første del av boka, og i min verden skal en bok øke i spenning fra start til mål, ikke motsatt. Derfor gir jeg den bare nesten full pott. Når det er sagt, så er det også det eneste jeg har å utsette på dette franske mesterstykket.

Eller … Det vil si … Jeg har lest en ARC-utgave av boken (Advanced Reader Copy), og derfor er det en del skjønnhetsfeil som jeg tar for gitt at det blir rettet opp i. Blant annet at vi springer inn og ut av dialoger uten å forstå hvem som sier hva, og uten å forstå at vi plutselig befinner oss et annet sted eller på et annet tidspunkt. Spesielt mot slutten skjer dette ganske hyppig.

Uansett så snakker vi om en strålende fransk thriller som er vel verdt noen lesetimer. Mørkt, uhyggelig, naturalistisk og til tider utspekulert jævlig … Men, du verden som den sitter i beinmargen. Alex vil utvilsomt bli en av mine mest minneverdige bøker fra 2015. Om det hersker det ingen tvil.

Her kan du lese de 21 første sidene av romanen dersom du er nysgjerrig på hva dette er for noe.

Alex Issuu

 

 

 

5 comments

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s