Kaotisk actionthriller på bortebane

BrennemerketEystein Hanssen er en av mine absolutte favoritter innen norsk krim og thrillere. Nå i januar kom hans femte bok i serien om politietterforsker Elisabeth Sunee Rahtke, eller «Elli» som hun heter i bøkene. «Brennemerket» skiller seg litt fra de fire foregående ved at nesten all handling er lagt til Bangkok i stedet for Oslo. I tillegg er tempoet mye høyere, og vi har ikke noen drapsgåte som blir fulgt fra start til mål. Boken er først og fremst en actionthriller der vi følger Elli på hennes personlige vendetta mot sin nemesis, søsterens drapsmann, Karl Rise.

Det Eystein Hanssen etter min mening er best i Norge på (innen sin sjanger), er å sette problemer under debatt. Han peker på samfunnstrekk som ikke fungerer, dilemmaer og utfordringer vårt samfunn står ovenfor, mennesker som befinner seg på utsiden av vårt velsmurte maskineri. Gjennom sine krimbøker lyser det et oppriktig ønske om å vise leserne hvordan samfunnet vårt egentlig er, og hva som fungerer og ikke fungerer med det. Når Eystein Hanssen belyser for eksempel menneskehandel (De ingen savner 2010) eller narkotikapolitikk (Triangel 2012) så gjør han det med en inderlighet og grundighet som ingen andre i Norge. Han tør å gi de svakeste av de svake en stemme og et ansikt. En skjønner når en leser bøkene hans at det ikke finnes enkle løsninger på problemene, at alle saker har minst to sider, og at det ikke er gjort i en håndvending å få bukt med problematikken. Vi blir rett og slett klokere og rausere mennesker av å lese disse bøkene.

I «Brennemerket» gjør han også dette, men denne gangen er det ikke først og fremst et norsk problem. I alle fall ikke primært. Prostitusjon av unge jenter i Bangkoks horestrøk er hjerteskjærende lesing, og nordmenn bidrar i større og større grad til å finansiere denne trafikken. Likevel blir avstanden veldig lang til Thailand for oss som aldri har vært der. Den aktuelle samfunnsproblematikken som vi i Hanssens tidligere bøker har fått tett på kroppen, er denne gangen såpass langt unna, at det er lett å tenke «Slikt skjer jo der, men ikke her …» . Det gjør at vi som lesere distanserer oss fra problematikken i langt større grad i denne femte boka enn det vi har gjort i hans fire foregående. Utfordringen ligger også i skildringene av et fremmed landskap, en fremmed kultur og en fremmed religion. Dette tar mye plass i «Brennemerket», og det er ingen tvil om at Hanssen har gjort leksa si. Vi møter et troverdig Bangkok, for å si det slik. Likevel, så er det fremdeles på andre siden av jordkloden, og det blir et problem. Mange forfattere skriver godt fra andre steder på jorden enn vår lille navle her i nord, og de gjør det helt utmerket. MEN, Eystein Hanssens styrke har alltid vært i det nære. I det å skildre VÅRT samfunn uten det sedvanlige sosialdemokratiske filteret som blender oss. Nå gjør han det samme med Thailand, men det føles ikke like ubehagelig for meg.

I tillegg forsvinner mye av det etterforskningstaktiske i og med at det/de drapene som blir begått er gjort av en person vi vet hvem er. Det er søsterens drapsmann fra ti år tilbake, Karl Rise. Boken blir derfor først og fremst en 350 sider lang klappjakt frem og tilbake gjennom Thailand der Elli, Wattana og Nereng prøver å finne Rise, Olsen og Hòk for å arrestere dem, mens de tre på sin side jakter Elli & Co for å rydde dem av veien. En slags «hauk over due» – lek som fungerer som romanens forskaling. I denne jakten fram og tilbake oppstår det etterhvert en god del kaos i actionsekvensene. Det er både spennende og nervepirrende lesing, men til tider skjer ting så fort at jeg som leser må gå tilbake gang på gang for å lese på nytt. Det er for å få med meg hva som egentlig skjedde, ettersom det ble forvirrende ved første gjennomlesing. Jeg vil ikke gå så langt som å si at disse scenene ikke fungerer, for det gjør de, men de er litt kaotiske. Jeg sliter også med en del sekvenser som jeg oppfatter som klare logiske brist, men jeg har aldri vært i Bangkok, og ting foregår sikkert litt annerledes der nede enn her hjemme.

Som sagt, spennende er det likevel. Høyt tempo, mye action, nervepirrende scener, eksotisk miljø og gode karakterer på protagonist-siden. Blant skurkene, antagonistene, er det derimot litt mer ensidige og enkle karakterer som mangler den nødvendige dybden. Som leser gjør ikke det ikke så mye at det er slik. Innen actionthrillersjangeren godtar vi litt enklere karakterer. Det er tempoet og spenningen som står i sentrum. Eystein Hanssen kan dette faget til fingerspissene. Jeg synes imidlertid han er hakket skarpere på hjemmebane innen sjangeren krim, enn han er på bortebane som thrillerforfatter. For Elli sin del blir det samme innvending. Denne gangen ble hun for mye Modesty Blaise, og for lite Sarah Lund.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s