Stikkord

, , , , , , , , ,

SteadyKlar – ferdig – gå! Slik lyder det når en løper fyker ut av startblokkene, og slik kan det også være for en fersk forfatter. En kan være KLAR for oppgaven. En kan være FERDIG med arbeidet. Men, det er forlaget som sier GÅ! I Jarle Sten Olsens debutroman Steady sitter jeg igjen med en litt emmen smak i munnen. Forfatteren har vært klar, og har gjort et svært godt arbeid med manuset, men forlaget har slurvet grovt i sitt arbeid, og med det har Olsen blitt løpende etter feltet i stedet for sammen med dem.

Snakker jeg i gåter, sier du? Ja, jeg gjør kanskje det, men, jeg vil prøve å forklare etter beste evne. Slik jeg ser det har Jarle Sten Olsen skrevet et knallgodt manus. Steady har et veldig godt driv, et innfløkt og artig plott, og snodige og gode karakterer. Han formulerer seg fint, og manuset bærer preg av en krimforfatter som virkelig ønsker å formidle en historie. Det er ikke tvil om at dette ville vært en krim svært mange ville hatt glede av å lese. Dessverre tyder veldig mye på at det ikke vil skje. Det er ikke Olsens feil, for å si det slik, for han har gjort jobben sin.

La meg først si noe om romanen, og hva det er som gjør at jeg engasjerer meg slik på Olsens vegne. «Steady» er rett og slett en svært spennende bok. Olsen kan virkelig kunsten å drive leseren til vanvidd gjennom stadige cliffhangere, og han har skrudd sammen en historie som engasjerer fra begynnelse til slutt. Dessuten formidler han veldig godt. Fine skildringer, gode dialoger, og et karaktergalleri som roper på flere bøker. Både Erling, Tommy og HP er fornøyelige, ekte og stilige typer. Jeg liker dem. De har substans. De er ikke pappfigurer uten sjel. Miljøet det skildres fra på innsiden av NRK er dessuten ganske artig og spennende lesing.

Erling er vår hovedperson. Steady-fotograf i NRK med en litt rufsete fortid. Nå samboer med rikmannsdatteren Astrid som jobber i samme kanal. Når han en dag blir tatt for hasjbesittelse mens han er på jobb, går det meste skeis rundt ham, men han får på mystisk vis jobben tilbake, og blir satt til å ha ansvaret for steadykameraet under Nobelpriskonserten. Nobelkomiteens leder blir etterhvert funnet drept, og vi som lesere vet at utdelingen av prisen er fingert av en gruppe amerikanske agenter på et hemmelig oppdrag. Samme kveld som lederen blir drept, blir Erling vitne til at en av hans beste kamerater dør i en brann. En norsk kvinne med afghansk bakgrunn blir kidnappet, og faren blir utsatt for utpressing. Alt henger sammen, og den avgjørende brikken i puslespillet er Erling. Det er bare det at Erling har fattet mistanke til alt som skjer rundt ham. Han er nysgjerrig, og begynner å grave i hendelsene. Ganske snart befinner han seg midt i både politiet og agentenes søkelys.

Jeg vil altså anbefale dere å lese denne boka. Den er artig, spennende, og har ganske mange kule ingredienser. Det er derfor jeg er litt oppgitt over at noen har gått over utgivelsen med en harelabb. Vi snakker tross alt om en svært lovende krimdebutant som fortjener minst like god behandling som de etablerte stjernene.

Uten å vite noe om prosessen som har pågått mellom forfatter og redaktør, så våger jeg å påstå at forlaget har gitt forfatteren et alvorlig handicap. Det handler om fem svært viktige punkt som alle kunne vært endret på et par uker dersom forfatter, redaktør og forlag hadde vært villige til å investere litt mer tid og penger i bokprosjektet. La oss ta det punktvis.

1. Manglende smussomslag

Jeg begriper meg ikke på forlag som gir ut bøkene sine uten smussomslag (Papiromslaget som ligger rundt boka). Det koster ikke all verden i en trykkeprosess, og det utgjør en enorm forskjell. Bøker uten smussomslag roper til kunden: «Se på meg! Jeg er en billigutgave!».  Det kan gå greit på andre typer bøker som for eksempel faktabøker som ikke er utgitt i standardformater, men på en krimbok som skal stå til salgs i butikken sammen med andre krimbøker i samme format, så er det bare et trist syn. Manglende smussomslag gir et klart budskap til kunden om at dette ikke er en bok som forlaget har prioritert. Det er en utgivelse på sparebluss. Jeg erter sikkert på meg mange forlagsfolk når jeg sier dette, men jeg mener det faktisk helt seriøst. Jeg lar meg påvirke av manglende smussomslag når jeg tusler rundt i bokhandelen på jakt etter neste godbit.

2. Grusomt cover

Den som har laget omslaget (forsiden) til Steady vet ikke mye om layout, eller har vært på en syretripp etter å ha røykt sokkene sine. Omslaget er mørkegrønt, lysegrønt, svart og med rød heading i en font som kun brukes i wordart-layout fra nittitallet. Seriøst? De grelle fargene står helt forferdelig til hverandre, og illustrasjonen (tablået) av mannen med steadykameraet er ikke spesielt godt utført. Jeg ville aldri plukket den boka ut fra hyllene i bokhandelen. Boka har et lass av flotte scener som kunne vært brukt, men de faller altså ned på en svart skygge som står rolig i et lysegrønt spotlight, og filmer noe vi ikke ser.

3. Manglende språkvask

Boken inneholder svært mange tastefeil som ofte oppstår når en jobber lenge med et manus, men som blir rettet på og fjernet gjennom korrektur og språkvask. Det er forlaget sin jobb å kvalitetssikre at dette skjer. Her har noen sovet i timen, for boken inneholder en hel rekke slike «skjønnhetsfeil». Jarle Sten Olsen kan skrive, for det er ikke snakk om ordinære skrivefeil, men at det står «dt» i stedet for «det», for eksempel. Jeg telte ikke, men vi snakker om minst 50 mer eller mindre irriterende småfeil som ville blitt oppdaget i en siste gjennomlesing. Et sted kom dessuten deler av tidligere avsnitt inn i teksten på nytt. Det er faktisk ikke mulig å lese gjennom teksten uten å oppdage en slik feil.

4. Manglende veiledning på sluttscenen

Her får redaktør og forfatter dele litt på skylden, men det er veldig mange ting som ikke henger sammen i den siste actionscenen i boka. Det florerer med merkelige twister og uforklarlige handlinger som går inn i hverandre, slik at leseren står igjen som et spørsmålstegn etterpå. Karakterene gjør helt merkelige ting. Avslutningen er rett og slett kaoitisk. Små og svært enkle plottgrep kunne vært gjort her, så hadde de logiske bristene forsvunnet, og det hele tuslet i mål som et velsmurt maskineri. Dette skal en redaktør se. Avslutningen er svært viktig i et krimplott, og bør derfor vies ekstra mye oppmerksomhet.

5. Lite spennende tittel

Det er godt mulig at det er forfatteren som har stått steinhardt på å beholde tittelen «Steady», men den er uansett et uheldig valg. Folk flest vet ikke hva en «steady» er for noe, og tittelen trigger derfor ingen potensielle kjøpere heller. Det er et engelsk ord som gir lite mening for folk flest, og som ikke forteller noe som helst om hva som er så spennende med denne boka. En krimroman skal ha en tittel som fenger umiddelbart, og som gir gysninger nedover ryggen på leseren. Se på noen av krimutgivelsene jeg har på min leseliste denne våren. «Judaskysset», «Brennemerket», «Svart daggry»,  «Blod på snø», «Frostgraven», «Rovdyret», «Djevelanger».

Til slutt:
Du skal lideLIV forlag er et lite forlag som ennå er i startgropa, og de sitter ikke på en promille av de markedskronene som Gyldendal og Aschehoug har. Det er derfor svært urettferdig av meg å sammenligne utgivelser opp mot hverandre på denne måten. Vanligvis ville jeg ikke gjort det heller, men … Ifjor høst kom forlaget ut med en av fjorårets aller beste krimbøker. «Du skal lide» av Frode Eie Larsen er en tvers gjennom proff utgivelse fra begynnelse til slutt. Den har et nydelig glanset smussomslag som gir boka et seriøst førsteinntrykk. Den har fjorårets desidert kuleste og klart beste layout på omslag. Smashy farger som skriker på oppmerksomhet. Det går kaldt nedover ryggen på meg hver gang jeg ser de gulgrønne øynene kikke på meg fra bokhylla. Det er helt rått! Boka er så godt som kjemisk fri for skrivefeil og feil i print, og den er av svært høy standard når det kommer til plott.

Det betyr at forlaget sitter på kompetansen. De har bare valgt å ikke bruke den i samme grad. Det kan være mange grunner til dette, og det skal ikke jeg spekulere i her. Men, jeg mener Jarle Sten Olsen hadde fortjent bedre arbeid fra forlaget sin side, for han har skrevet en skikkelig kul og spennende krimbok. Den mangler bare den siste lille prikken over i-en. Forlaget skulle ventet litt med å si GÅ!