Et nordnorsk epos i blodskrift

Det er vanskelig å finne en tittel som rettferdiggjør det jeg tenker om debutantforfatter Kjell Erling Bardals krimroman «Et blått sjal av bly«. Det er ikke uten grunn jeg nominerte hans nordnorske krimfortelling til Bokbloggerprisen 2014. Å si at det er et epos er kanskje å strekke det litt langt, men det er neimen ikke ofte jeg nyter språket mer enn dramaet når jeg leser krim. Det er denne romanen i et nøtteskall. En lett røverhistorie dersom en bare ser på plott og spenning, men med et befriende friskt og fargerikt språk. Boken er rett og slett en en nytelse å lese.

Som bokblogger er jeg kjent for å være over gjennomsnittet opphengt i logiske brist og troverdighet. Feiler forfatteren der så er jeg ikke nådig. Men, så skjer det en sjelden gang noe som gjør at jeg legger alt annet til side. Det skjedde med denne krimromanen. Alt rundt meg forsvant mens jeg leste. Jeg tvang meg selv til å lese uendelig sakte. Ville ha med meg hver eneste formulering. Historien kom i bakgrunnen. Den var ikke så viktig. Det var de vakre skildringene fra en trolsk nordlandsnatur, forfriskende og artige dialoger, små humoristiske anekdoter, glitrende karakterbeskrivelser, fine undertekster og oppfinnsomme klisjèfrie metaforer som fenget meg. I stedet for å henge meg opp i hva som skjedde, ble jeg sittende og studere hvordan det som skjedde ble skildret. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger det har skjedd når jeg leser en bok.

Noen vil nok hevde at det er på høy tid at jeg begynner å lese «skikkelig» litteratur dersom jeg synes det er så befriende å lese noen som skriver så godt. Godt mulig, men «seriøs» litteratur kjeder vettet av meg. Slik er det bare. Jeg sovner før jeg er kommet et lite stykke på vei. Det er en lidelse. Gudene vet hvor mange ganger jeg har forsøkt meg på Knausgård, Kjærstad, Solstad eller Wassmo for å nevne noen. Det er vakkert. Det er godt skrevet. Det er drepende kjedelig.

Jeg lever, puster og ånder for krim og thrillere. Til nøds en og annen oppvekstroman. Jeg er en litterær vampyr. Jeg må ha blod! Må ha det, bare må ha det … Og blod er det mer enn nok av i «Et blått sjal av bly». Det flyter innover land som dønninger i lille Alstahaug. Jeg er ikke sikker på om dikterpresten Petter Dass ville funnet seg helt til rette på hjemstedet i denne farsen av utspekulert vold og kriminalitet. Mot slutten er vi vitne til rene massakren, og jeg kommer faktisk ut av tellingen på antallet drepte.

Historien er oppsiktsvekkende. I lille Alstahaug i Nordland, ved foten av  de majestetiske syv søstre, kommer forfatteren Erling for å holde foredrag på årets utgave av Petter Dass-festivalen. Han bor i Oslo, men kommer hjem. Han er fra dette stedet, og flytter inn til sin bror Kasper mens han er i bygda. Forunderlige ting skjer rundt noen tyskere som driver en campingplass på stedet. Ting som har direkte sammenheng med forliset av et tysk frakteskip under andre verdenskrig. Et skip fullt av russiske krigsfanger, men som også hadde en hemmelig last. Bygdas tannlege mener å vite hva tyskerne holder på med, men når han blir funnet død begynner steinen for alvor å rulle i den lille bygda. Erlings bror, Kasper, nekter å gå til politiet med alt det brødrene finner ut. Han synes dette er spennende, og innser ikke alvoret før mennesker etterhvert dør som fluer rundt dem. Tyskerne skyr ingen midler for å holde på hemmeligheten.

Det som er så befriende med denne boka, i tillegg til det friske og vakre språket, er den nordnorske humoren som ligger og vaker i hver eneste scene. Gnistrende karakterer gjør og sier så mye morsomt og vanvittig at de mørke undertonene nesten viskes bort. Det blir noe helt spesielt ut av denne miksen av humor, vold, drap, farse, kjærlighet, natur, blod og poesi. En nordnorsk wok-gryte som på sitt bisarre vis både underholder, forfører og kjæler med leseren.

«Et blått sjal av bly» er et selvironiserende studium av nordlendingen, samtidig som det er en nesten poetisk skildring av et storslått landskap. Begge deler på en gang. En kan si mye rart om det rent plott-tekniske, og hvor sannsynlig det er at tyske campingturister slakter en halv befolkning før politiet etterhvert finner det for godt å begynne å lure på hva som skjer. Men, på mange måter er dette altså underordnet. Det blir en slags krim-farse med en humoristisk undertone. En røverroman, om du vil. Da godtar vi at lille Alstahaug i Nordland huser all verdens skumle psykopater, og at menneskehoder står til pynt i mikrobølgeovner. Det blir på en måte bare morsomt, og er med på å gi romanen det ekstra krydderet som gjør den til noe helt annet. Boken er spekket med svart humor , og forfatteren har ikke spart på noe i sine karakterskildringer.

Er du litt lei av å lese standardkrim som følger den faste oppskriften så kan jeg anbefale «Et blått sjal av bly» på det sterkeste. Forfatter Frode Granhus beskriver den som en oppsiktsvekkende godt skrevet kriminalroman. Boken finnes knapt i bokhandlere ettersom det lille forlaget Fair Forlag i all hovedsak baserer seg på salg over nettet. Men, du finner den blant annet på Haugen Bok. Kjøp den idag. Jeg garanterer at du vil en annerledes krimopplevelse.