Vart du skræmt no?

Joda, jeg ble jo det. Litt iallfall … Sandmannen er Lars Keplers fjerde bok om den finsksvenske mordetterforskeren Joona Linna, og sies å være noe av det mest skremmende som er skrevet innen Nordic Noir. Boken har nesten fått et slags «cult-stempel». Har du ikke lest den??? Herregud, du vet ikke hva sengevæting er før du har lest Sandmannen, har folk sagt til meg. Joda, det vet jeg! (Hmmm … det der kom jo litt feil ut, men …)

Jeg må ærlig innrømme at jeg er i ferd med å konvertere til å bli Kepler-fan jeg også. Sandmannen er rett og slett et solid stykke håndverk fra begynnelse til slutt. Noen dødpunkter er det, men det ligger en creepy stemning og vibrerer gjennom hele romanen, så pratsomheten (spesielt i midtpartiet) blir tilgitt av leseren. Kepler følger den samme resepten som de har brukt i alle sine tre foregående bøker. En skremmende antagonist som ved hjelp av en twist utvikler seg til å bli noe annet enn det vi først tror. Svært høyt tempo i actionsekvensene der protagonistene befinner seg i akutt livsfare. Utspekulerte, detaljerte og ekstreme voldsscener der det ikke spares på noe. Gode subplott som tvinnes inn i hovedplottet på en naturlig og fin måte. Svært gode karakterer som framstår som ekte mennesker med dybde.

Så langt alt vel, men det er stykke fram til at jeg genierklærer ekteparet Mandhoril. Til det synes jeg Kepler bruker alt for spekulative og enkle knep. Det blir litt for enkelt. Pøs på med mengder av blod, gørr og sinnsvake sosiopater, og vips så har du en pallevelter. Jeg savner en dybde og et budskap fra Sveriges mest profilerte krimforfattere. De skriver knakende godt, og bøkene er både creepy og spennende, men det finnes ikke noe mer der. Det er ren spennings og underholdningslitteratur. Akkurat det tror jeg både ekteparet, forleggerne og leserne lever helt greit med. Det er jo ikke slik at en på død og liv må ha noe viktig på hjertet. Jeg mener likevel at forfatterne ville økt sin anseelse betraktelig dersom de hadde prøvd å sette noen problemer til debatt. Her har de litt å lære av for eksempel norske Eystein Hanssen og Karin Fossum. De er opptatt av å belyse problemer i samfunnet, ikke bare skildre psykopatiske massemordere. Det er like viktig å si noe om hvorfor kriminaliteten skjer, som å skremme vannet av leseren. Gjør Kepler det så er det bare Jo Nesbø som skriver bedre kriminallitteratur i Norden.

Sandmannen starter der Ildvitnet slutter. Vi blir kjent med Joona Linnas store nemesis gjennom ti år, seriedrapsmannen Jurek Walter. Han sitter i isolat på en psykiatrisk forvaringsanstalt. Vaktene og personalet har streng beskjed om å ikke snakke med ham eller på noen måte ha kontakt med ham utover den daglige medisineringen. På slutten av Ildvitnet skjer likevel dette, og med det starter en rekke hendelser som tvinger Joona Linna til å komme på banen. Jeg vil ikke si så mye om hva og hvorfor dette skjer fordi jeg da avslører mye av spenningen i subplottene som går fra Keplers andre bok Paganinikontrakten av. Nå imploderer alt det vi har vært vitne til i bakgrunnen av hovedhandlingen i de to forrige bøkene. I Sandmannen tvinges Linna til å ta tak i alt det som har vært skjøvet bort i mørke kroker de siste årene. Mot sin vilje må han begynne å nøste i tråder som krever at han må ta opp kampen med sitt største mareritt, Jurek Walter.

Parallellene mellom boken «Sandmannen» og den verdenskjente «Silence of the lamb» av Thomas Harris er er plagsomt mange. På norsk er den vel bedre kjent som «Nattsvermeren». Måten Jurek Walter manipulerer og styrer sine omgivelser på er så nært opptil Hannibal Lecter som det går an å komme uten å være kannibal. Vi ser det i den ekstreme roen hos Jurek, den velartikulerende måten å snakke på, intellektet, måten han tvinner folk rundt lillefingeren på, og i hvordan han kryper inn i hodet og sinnet til de som kommer for nær ham. Etter min mening er det helt på grensen til å være fantasiløst. Greit nok, men jeg finner det ganske merkelig at ingen andre anmeldere har påpekt dette som en svakhet. De jeg har sett bruker det mer som en slags styrke, for å understreke hvor bra Sandmannen er. Joda, det er jo creepy så det holder i bøtter og spann, det er ikke det. Men, det er gjort før, og det er gjort bedre av Thomas Harris. I mine øyne ligger Walter for nært opp til Hannibal Lecter som karakter til at det kan anses som en styrke. Meg om det …

En annen ting jeg reagerer litt på er at Kepler aldri ser ut til å klare å kvitte seg med de logiske bristene i tidsaspektet. Ting som tilsynelatende skal skje med kort tids mellomrom brister med all logikk. Ser vi på de dramatiske sluttscenene i Sandmannen for eksempel så skjer det ekstremt mye på en natt. Personene flytter seg over store avstander, kommer seg inn og ut av sykehus, blir fanget og sluppet fri, gjennomgår store traumatiske hendelser, og ender til slutt opp i en voldsom sluttscene der alle involverte opptrer tilsynelatende uten å være merket av noe av det som har skjedd. Det går så fort i svingene at mye av troverdigheten forsvinner.

Men … La det være sagt først som sist. Sandmannen er en skremmende og spennende fortelling fortalt med en veldig god penn. Det er godt krimhåndverk, og jeg foreslår så absolutt en pakke Tena lady (Har de ikke Tena men?) på nattbordet før lesing. Du våger deg nemlig ikke ut på badet med det første. Gleder meg skikkelig til Stalker, som står klar i bokhylla. Avslutningen av Sandmannen gjør jo at jeg ikke kan vente lenge med den.

Boken ble lyttet til som lydbok på Storytel

Les også mine andre anmeldelser av Lars Kepler:

Hypnotisøren

Paganinikontrakten

Ildvitnet