Alle gode ting er tre

DjevelbarnetEkteparet Chris Tvedt & Elisabeth Guldbransen kom i høst ut med sin tredje bok om Kripos-etterforsker Edvard Matre. «Djevelens barn» er siste del i en triologi rundt drapsgåten der en ukjent mann herjer i Bergens gater og dreper luksusprostituerte. Hver av bøkene «Av jord er du kommet» , «Den blinde guden» og «Djevelens barn» er på sett og vis selvstendige, men samtidig går det en tykk rød tråd fra bok til bok, og løsningen kommer altså først i årets krimutgivelse fra forfatterekteparet. «Djevelens barn» er nervepirrende, fascinerende og spennende. Rett og slett usedvanlig godt krimhåndverk.

Bergenseren har vært en av våre beste krimforfattere gjennom mange år med serien om advokat Mikael Brenne. I skyggen av navn som Nesbø, Egeland, Holt, Lindell og Fossum har han fått lov til å bygge opp sitt forfatterskap og sin tilhengerskare. Blodfansen er bombastiske i sin hyllest av Chris Tvedt sitt forfatterskap, og mener han går utenpå alle de store. Jeg har lest hans første bok om Brenne, og har full forståelse for den karakteristikken. I 2010 ble han belønnet med Rivertonprisen, men overrasket nok mange med å kaste Brenne på båten, og starte sin nye krimserie med Edvard Matre som frontfigur. -En nødvendighet når jeg og Elisabeth skulle begynne å skrive bøker sammen, sa Tvedt under Lahlums krimfestival ifjor vinter.

Resultatet ser vi nå. En triologi som virkelig setter spor hos leseren. En fantastisk god historie uten dødpunkter. Selv om det er tre ulike krimplott, og tre ulike saker som etterforskes, så er det altså det første dramaet fra deres første bok som er hovedingrediensen i alle de tre bøkene etter min mening. Jeg mener, vel å merke uten å ha lest alle hans Brenne-bøker, at Chris Tvedt har vokst som forfatter i samarbeidet med sin kone. Hennes malerkost har satt solid farge på karakterene, og har vært med på å skape et krimunivers som engasjerer og berører leseren. I stedet for å bare skrive spennende, kommer det nå bøker som er både spennende, og som samtidig har en dypere grunn med et ærlig sosialt engasjement og god samfunnskritikk. Samlet sett er triologien et dypdykk i sosiale vansker i det moderne Norge. Her behandles psykiatri, barnevern, kriminalitetsforebygging, integrering, overgrep, rusproblematikk og gjengkriminalitet med en varm og ærlig penn. Det kan vi like.

Det er vanskelig å si veldig mye om handlingen i «Djevelens barn» uten å røpe viktige ting fra de to første bøkene i serien. Jeg velger derfor å ikke skrive noe handlingsreferat her, men viser heller til denne siden dersom du er interessert i å vite litt om selve handlingen. Det jeg kan si noe om er nerven, spenningen, drivet og det sosiale engasjementet.

«Djevelens barn» er veldig spennende dersom du har lest de to første bøkene i serien. Har en det, så er båndene til seriens hovedpersoner så sterkt knyttet, at det alene skaper en intens spenning hos leseren. Karakterene drives fra skanse til skanse, og settes på prøver gjennom hele boka. Å følge disse personene sitt privatliv er faktisk det som skaper mest engasjement og interesse i starten. Etterhvert tar krimgåten mer og mer plass, og da vil nok boken også skyte fart for lesere som ikke har de to første bøkene i ryggmargen.

Boken har et par høydepunkter gjennom uventede twister, som får leseren til å hoppe i stolen. Men utenom dette så er det først og fremst mysteriet som skaper spenning og engasjement. Hva er det som har skjedd, og på hvilken måte er de ulike personene involvert?

Boken kretser i all hovedsak rundt synsvinkelen til de to hovedpersonene, og det dramaet de opplever. Både Edvard og Victoria er bunnsolide karakterer som vi tror på og føler sterkt for. Det samme kan sies om den pensjonerte etterforskeren som får en viktig rolle i denne boken, og om kvinnen som jobber sammen med Edvard for å finne innvandrergutten som er forsvunnet. Dette er etter min mening Chris og Elisabeths aller sterkeste kort. Flotte, gode og sammensatte karakterer som vi blir interessert i og glade i.

Løsningen er i overkant oppfinnsom, og det blir litt for mange tilfeldigheter som gjør at sakene kobles sammen. Jeg får litt vanskeligheter med å svelge den biten, og det var litt trist. Frem til de siste 50 sidene var jeg helt oppslukt, men når jeg skjønte hvor det bar hen med plottet ble jeg litt skuffet, jeg må innrømme det. Jeg tror likevel de fleste er enige med meg i at vi er villige til å tilgi dette litt lettvinte grepet mot slutten. Historien måtte få et punktum, og da var det enklest å gjøre det slik som dette. Men, som sagt … Jeg sliter litt med å kjøpe sammenhengen.

Alt i alt er «Djevelens barn» en veldig god kriminalhistorie, men den faller gjennom dersom man ikke har lest de to foregående. «Av jord er du kommet» er spennende, og «Den blinde guden» rett og slett glitrende. «Djevelens barn» er en nødvendig avslutning på et intenst krimdrama som jeg ber på mine knær om at en eller annen filmskaper eller TV-serieskaper forbarmer seg over. Disse tre bøkene skriker etter å komme i skjermformat!

4 comments

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s