Enger på cruisecontrol

Thomas Enger er en av de aller mest spennende forfattere vi har fått opp og fram i Norge de siste fem årene. Hans bøker om nettjournalisten Henning Juul har begeistret krimelskere i mange land, og han har solgt over 300.000 bøker internasjonalt. Hans første ungdomsbok «Den onde arven» vant U-prisen for 2013. Våpenskjold er hans fjerde og nest siste Juul-bok, og den kom ut nå i høst. Boken har fått lunkne kritikker i motsetning til hans tidligere utgivelser. Jeg må nok dessverre henge meg på massene denne gangen,

Det hender en sjelden gang at romanfigurer går så inn under huden på deg at de rett og slett blir levende, viktige skikkelser i livet ditt. I min verden lever Harry Hole i en litt guffen kjellerbolig på Grefsen. Jeg ser etter ham når jeg passerer Skippergata på Oslotur. Ja, jeg vet det er sært, men jeg ville ikke blitt overrasket om jeg plutselig en dag møtte William Wisting eller Elli Rathke på bussen, eller om jeg ble stanset i en rutinekontroll på vestlandet av Ole Vik og Cecilie Hopen. Slik er det bare. Enkelte av disse figurene får en hel spesiell plass i hjertet ditt, og de er skapt av ekstremt dyktige forfattere som har klart å puste liv i dem. Ekte liv. Liv som vi tror på. Henning Juul er en slik karakter. Det skamferte nettjournalisten som fikk ansiktet ødelagt, og som ble frarøvet den lille sønnen sin i en påsatt brann i 2007. Helt fra første side i første bok har Henning vært ekte. Han puster. Han lever.

I høst kom fjerde og nest siste bok om Henning Juul. Våpenskjold. Når en byr på en så levende karakter som Henning Juul, blir det om mulig enda mer trist når historien rundt ham ikke fungerer. I de tre første bøkene går det greit, selv om de alle har sine skjønnhetsfeil. Men, denne gangen klapper det litt sammen dessverre. Boken var rett og slett litt kjedelig. Drivet og motoren var ikke der. Jeg tok meg selv i å tenke at det egentlig var meg revnende likegyldig hvem av Hellberg-familien som hadde begått drapet på Daniel Schynmann, og om de klarte å finne Noras savnede venninne i live eller ikke var heller ikke så viktig. Det meste handlet hele veien om å komme seg frem til neste avsnitt eller kapittel der vi kunne få vite noe mer om Henning, og mordbrannen.

Nora (Hennings ex-kone) er ikke en karakter som vi har noe nært forhold til. Selv om hun deler skjebne med Henning når det gjelder Jonas-saken, så har hun startet på nytt med ny kjæreste og ny familie. Hun er en tanke uinteressant. Som i forrige bok har forfatteren altså valgt å gi hovedperspektivet til en av bikarakterene sine. Sist gang søsteren, som var minister i regjeringen. Denne gangen Hennings ex-kone, som er journalist i Aftenposten. Prosjektet til Enger med å gi disse karakterene en viktig og framtredende rolle som gjennom serien dermed belyser Henning og saken hans fra ulike vinkler, er en kul tanke. Vi får sett hovedpersonen og historien gjennom mange sett med øyne, og gradvis åpnes mysteriet seg foran oss. I neste bok som kommer til sommeren får vi endelig svaret. Men, problemet er at disse karakterene får alt for store sko å fylle. Se for deg en Harry Hole-bok der Harry bare er en bikarakter som lusker i bakgrunnen av historien. De fleste av oss ville hatt mer Harry, for det er han som er kul! Slik er det her også. Vi vil ha Henning Juul, ikke den jævla ex-en hans!

I Våpenskjold følger vi altså Hennings ex-kone Nora i hennes jakt på en studievenninne som er forsvunnet sporløst. Hun tilhører den rike Hellberg-familien i Tønsberg, og sammen med et drap på en svensk pensjonist, utvikler dette seg til å bli en klassisk kriminalhistorie der gåten er hvem i den rike familien er det som har begått drap og kidnapping for å skjule familiens hemmeligheter. Alt er forutsigbart, og ikke så rent lite søvndyssende. Det skjer lite av spenning annet enn at Nora går fra familiemedlem til familiemedlem og intervjuer den ene etter den andre. Til slutt finner hun løsningen, men da blir hun selvsagt fjernet til Henning og Iver klarer å redde henne ut av uføret. Det som derimot er spennende og interessant i denne boka er sekvensene der vi følger Henning i Oslo. Der sitter vi på kanten av stolen og leser. Holder pusten i spenning. Rives med av hjerteskjærende følelser. Det er ekte. Det er levende, og det pulserer. Historien rundt mordbrannen engasjerer fremdeles etter fire bøker, men det merkes at hver eneste lille detalj nå må strekkes ut til det uutholdelige for at ikke spenningen skal ødelegges foran den store finalen i siste bok, Banesår, til sommeren.

Enn så lenge får vi håpe at siste bok handler om Henning. De tre siste bøkene har jeg rett og slett følt meg litt snytt. Mer som den gangen jeg ønsket meg Tarzan-blader til 9-årsdagen, og pappa kom hjem med fem blader «Korak». Serien om Tarzans sønn var fin den, men det var jo ikke Tarzan?

Mine anmeldelser av bok nr 2 og 3 i serien om Henning Juul.

Fantomsmerte

Blodtåke

2 comments

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s