Et kvantesprang i skrekk, gru og spenning

ildvitnetLars Kepler er et pseudonym som benyttes av det svenske forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril når de sammen skriver kriminalromaner om den finsksvenske kriminaletterforskeren Joona Linna. Jeg mener fremdeles at «Hypnotisøren» er noe av det største makkverket utgitt mellom stive permer innen kriminallitteraturen. Oppfølgeren «Paganinikontrakten» er i beste fall litt treig og langtrukken. Men, med den tredje boka,  «Ildvitnet» blir alt tilgitt. Den er et adrenalinsjokk av de helt sjeldne.

Jeg har vært ganske ensom i min unisone kritikk av Lars Kepler-bøkene. De har vært langtrukne, fulle av latterlige logiske brister, og ekstremt spekulative når det kommer til bestialitet, vold og blod. Hver gang jeg har vært kritisk har dyktige krimkjennere bedt meg være tålmodig, og bare lese videre. «Det snur i den tredje boka» sa en av Norges ledende krimforfattere til meg etter forrige anmeldelse. Så derfor gav jeg Kepler en tredje og siste sjanse for et par uker siden. Egentlig i mangel av å finne noe annet som fenget umiddelbar interesse som lydbok på Storytel. Vi kan trygt si at det ble en åpenbaring. skjønner jeg Kepler-hysteriet som rir Europa.

I Ildvitnet befinner vi oss på et ungdomshjem, Birgittagården, en institusjon for unge jenter som sliter med ulike blandinger av atferds-, stoff og psykiske problemer. De har et kyndig personale omkring seg, stedet er ikke lukket i vanlig forstand. Nattevakten er hvilende. Jentene kan altså komme seg ut. Dermed kan også andre komme seg inn, nattestid. Morderen kom seg inn – eller var han/hun inne? Ei av jentene, Miranda, tas av dage i et skrekkelig blodbad, sykepleieren på nattevakt lider samme skjebne. Det tar ikke lang tid før Joona Linna er inne i bildet, riktignok i en slags rådgiverrolle – han er fremdeles nesten-suspendert etter hendelsene i forrige bok da han advarte en gruppe venstreorienterte ungdommer mot en kommende razzia fra sikkerhetspolitiet. Linna må derfor finne seg i en sideordnet posisjon og mye dritt fra den lokale etterforskningsledelsen. Joona er imidlertid ikke en som lar seg vippe av pinnen: Vicky, ei av jentene, er forsvunnet, hun kan til og med være morderen. Snart er hun på flukt mot Stockholm med en liten gutt på slep.

Dette er anslaget i romanen, og tempoet skrus oppover for hver side du leser. Det blir etterhvert en intens leseopplevelse som fillerister deg i godstolen. Jeg har tidligere brukt mye tid og plass på å poengtere hvorfor jeg mener Kepler ikke har skrevet gode kriminalromaner. Nå skal jeg altså gjøre det motsatte. Det kan fort oppfattes som en kanossagang av de helt sjeldne, men så stor kvalitetsforskjell er det faktisk på den tredje boken i forhold til de to første at det er helt på sin plass.

Jeg nevnte tempoet. Hvordan kan en klare å opprettholde et halsbrekkende høyt tempo i en roman på over 500 sider? Det er noen få forfattere som har dette i seg. I Norge har vi Jo Nesbø som er den mest naturlige å sammenligne med. Skal en klare å holde et så høyt tempo og driv som det disse gjør, må en være en mester i plotting. Hver eneste scene skal fungere som en katapult som skyter deg inn i neste.Da tenker jeg ikke på så enkle ting som cliffhangere. Det har alle krimforfattere i sine romaner, og alt for mange av dem bruker kun den teknikken for å tvinge leseren til å lese neste kapittel. Nei, jeg tenker på overraskende twister som får deg til å gispe etter luft. Kjære karakterer i intens livsfare (med vissheten om at forfatteren ikke nøler med å ta livet av dem i bakhodet). Mye bruk av bevegelse, der karakterene til enhver tid er på vei fra noe og til noe dramatisk. På et annet sted, i et annet miljø. Ingen lange kontor og møtescener der spor og motiv drøvtygges. Alle slike betraktninger skjer hos karakterene mens de befinner seg i en intens situasjon på vei fra eller til en ny konflikt. I tillegg holdes antagonisten skjult for leseren til siste fjerdedel av boka, og forfatteren bruker gjerne flere mindre antagonister på veien som effektive hinder, og for å skape spenningstopper underveis. I denne boka er det for eksempel en ekstremt spennende dykkerscene etter en tredjedel av boka, og en scene på et slakteri som nesten gav meg hjertestans  omtrent halvveis ut i romanen. Ingen av disse har noe som helst med den egentlige antagonisten å gjøre.

Hele veien er det små eller store momenter i scenene som gjør at spenningen er til stede. Vi møter blant annet en kvinne som jobber som vaskehjelp mot kost og losji hos sine voldelige fosterforeldre. Et så enkelt grep som at hun til stadighet låner penger fra morens kontantbeholdning gjør at vi sitter og venter på hva som skjer dersom hun blir oppdaget. Med andre ord, spennende og nervepirrende, for vi blir veldig glad i dette litt trøstesløse vesenet. Det samme kan sies om rikmannskvinnen som har vært fostermor til jenta som mistenkes for det bestialske dobbeltdrapet. Vi blir kjent med henne gjennom flere scener, men spenningen holdes ved like i disse scenene fordi det er så innlysende at hun skjuler en stor og grusom hemmelighet. Vi VIL vite hva det er hun skjuler, og leser derfor videre i høyt tempo.

Når forfattere mestrer dette grepet med å holde tempoet og drivet oppe gjennom en hel roman så gjør det ikke noe at romanen er en murstein. Vi så noe av det samme i Paganinikontrakten også. Kepler var på riktig vei der, men det var alt for mange stein døde kapitler som bremset tempoet. I «Ildvitnet» maktet ekteparet å holde drivet oppe fra start til mål, og det attpåtil nesten uten en eneste logisk brist. Det er et kvantesprang i kvalitet, og gjør at jeg nå for aller første gang vil anbefale Kepler til mine krimvenner. I tillegg gjør jeg en kardinalsynd i samme slengen. -Vær så snill å begynn Kepler-lesingen med bok nummer 3. Drit i de to første! Hypnotisøren egner seg best som dasspapir og Paganinikontrakten som sovemedisin. Historien om Joona Linna kan utmerket godt begynne da han stiger inn på Birgittagården i «Ildvitnet». Du har faktisk ikke gått glipp av noe av betydning.

9 comments

Add Yours
  1. Anita Ness

    Jeg synes faktisk at Hypnotisøren var bedre enn Ildvitnet. Ildvitnet ga meg mareritt.. uff. Sandmannen likte jeg også godt, men den er nummer fire . Paganinikontrakten har jeg ikke tenkt å lese.. Stalker skal jeg lese.

    Liker

  2. beroene

    Morosamt. Eg likar at du byrjar å få sans for Kepler-paret. Det er ikkje berre enkelt å gå ein slik ekstra runde med seg sjølv. Eg har gjort det same nyleg med ein annan svensk krimforfattar; Leif GW Persson.

    Smak og behag kan absolutt diskuterast! Eg likte Hypnotisøren kjempegodt og tykte Paganinikontrakten var litt svakare. Er veldig enig i at Ildvitnet er uhyggeleg spennande. Det same er Sandmannen.
    No gru-gledar eg meg til Stalker!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s