Skriver seg inn i toppsjiktet

BlodskriftDe som følger bloggen min  vet at jeg har flere forfattere jeg er i ferd med å lese meg opp på. En av dem er Jørgen Jæger. I hans fjerde krimroman om Ole Vik, Blodskrift, skriver han seg definitivt inn blant de beste norske. Plott, spenning, driv og karakterer tar alle et kraftig byks i riktig retning i denne boken. For å si det slik … Fjellberghavn er ingen idyll lengre, og Ole Vik langt mer enn en godmodig, brummende og koselig lensmann. I Blodskrift revner jomfruhinnen, og begrepet «kosekrim» er en saga blott.

Det er en fryd å lese Jægers fjerde bok fra lille Fjellberghavn. Det er helt tydelig at han har vokst som forfatter gjennom bøkene han har skrevet, og her løsner det skikkelig. Det er lett å dra en parallell til Frode Eie Larsen som gjør det samme kvantespranget med sin fjerde bok «Du skal lide«. Vi har sett det samme trekket hos flere av våre kjære og kjente navn. Jan Erik Fjell tok et syvmilssteg med sin tredje bok «Hevneren» i fjor. Jo Nesbø måtte sende Harry Hole til Oslo med «Rødstrupe» før han fikk skikkelig fart på karakteren. Jørn Lier Horst skriver gnistrende krim, men trengte også noen bøker før det smalt skikkelig med «Den eneste ene«. Nå skjønner jeg hva en del folk mener når de sier at ingen skriver så spennende bøker som Jæger.

I Blodskrift har Jørgen Jæger tatt utgangspunkt i et plott som bygger rundt trusselbrev hans egen far mottok på sekstitallet, og tenkt tanken :»Hva kunne skjedd dersom det hadde blitt gjort alvor av truslene?» Bygdas kjære tannlege blir regelrett henrettet med et velplassert nakkeskudd i starten av boka. En heseblesende jakt på drapsmannen starter, og allerede der skjønner jeg at Jæger har noe nytt på gang. Det er røffere, tøffere og mye mer fart enn det jeg kunne se i forrige bok, Dødssymfoni. Handlingen er fortettet, karakterene skarpere, volden mer utagerende og twistene kommer som knyttneveslag. Ganske snart står lensmannsgården i fyr og flamme, og Ole Vik er i begivenhetenes sentrum.

En rekke trusselbrev til tannlegen og til bygdas lege kommer raskt for en dag, og snart mottar Vik selv lignende trusler. En voldsom terror herjer bygda, og det hele ser ut til å ende i en voldsom katastrofe. De første 100 sidene har et så voldsomt tempo at det var en umulighet å gjøre noe som helst annet enn å lese. Jeg frydet meg over å se hvordan Jæger effektivt kvittet seg med tidligere bøkers svakheter med små enkle grep. Den karikerte politimesteren fra de tre første bøkene forsvinner med et pennestrøk. Vi vil aldri savne han. Erstatningen er et levende menneske av kjøtt og blod som vi tror på. Det uskyldige og litt veike preget som Viks faste assistent Cecilie Hopen har hatt over seg bok 1 og 2 er erstattet med en robust og handlingskraftig polititjenestekvinne. Også hun langt mer troverdig. Naiviteten er borte samtidig som sårbarheten etter overgrepet ligger der som en verkebyll. Vik selv framstår som langt mer hardbarket og myndig. En mann som tør å stå for det han tror på, og som er i stand til å lede en krevende etterforskning med stø hånd.

Alt dette er utvilsomt bevisste trekk fra forfatterens hånd. Drap og vold er selvsagt ikke hjemmekoselige begivenheter som kan eller bør romantiseres. Det forstår alle, men her har Jæger tatt konsekvensen av dette faktum, og derfor dratt en riktig slutning. En drapsetterforskning kan heller ikke være et koselig lite puslespill der en tusler rundt og snakker med folk i all fortrolighet over en kopp kaffe og berlinerboller. Det er ramme alvor. Det er blodig, og det er skittent.

I tillegg til dette har altså forfatteren tatt grep med plottingen. Både twister og løsning er langt mer utspekulert og komplekst i denne boka. Trådene henger nøye sammen, og selv om jeg avslørte drapsmannen tidlig, så var det langt mer uforutsigbart i denne boka enn det jeg har sett tidligere. Borte er også de litt naive trekkene med den overflinke sauehunden som finner det avgjørende sporet, eller folk som handler på tvers av all rimelig logikk. Birk har fremdeles en viktig rolle, men den er mer dempet og langt mer troverdig. De interne maktkampene og beslutningsprosessene i politietaten også betydelig mer i tråd med det jeg håper er virkeligheten.

Jeg har kost meg skikkelig med Jørgen Jægers tre første bøker, rett og slett fordi Jørgen skriver strålende, og jeg hadde sansen for snille, gode Ole Vik. Men, nå ser jeg konturene av noe helt annet. Blodskrift var rett og slett vanvittig spennende krim i høyt tempo, og med nok twister og U-svinger til at jeg ble sendt ut på en uforutsigbar reise. En reise til mørkere sinn, mer dyptgående kriminelle handlinger, og et Fjellberghavn som mister jomfrudommen en gang for alle. BRAVO!

Her er mine anmeldelser av Jægers første tre bøker om Ole Vik.

1. Skyggejakten

2. Kameleonene

3. Dødssymfoni

4 comments

Add Yours
  1. bob

    Å oppdage andre som leser samme forfattere er alltid morsomt. Noen ganger er det litt ekstra artig når man oppdager at andre har gjort seg akkurat samme tanker.

    Jægers første tre bøker. det blir feil å si at jeg led eller presset meg gjennom de, men jeg leste de sakte. Jeg tror jeg var raskere ferdig med Shantaram. For jeg brukte lang tid på å vende meg til det jeg synes var en tørr forteller. Ikke at det var stakkato og tungt, men mer teknisk og kommunestyrereferat-aktig.

    Og så, noe skjedde med Jæger i løpet av Blodskrift og Karma. Plutselig satt jeg på biblioteket grunnet tynt budsjett og i løpet av noen timer to ettermiddager på rad og leste jeg ut Karma. Han har blitt skjønnlitterær. En forteller. Og ikke bare en referent, dagbokspaltist. Med det sagt mener jeg ikke at Jægers tre første bøker er dårlige. Historiene og karaktere gir mer enn bøkene krever når det kommer til språk og forteller.

    Jæger har dessverre havnet noe i skyggen av Nesbø, Fjell m.fl. Men vi som har oppdaget han, vi venter i spenning på neste bok.

    Lik

  2. Erik Teigan

    Ordet «litteratur» kommer igjen her, men dette er faen ikke litteratur (unnskyld ordbruket), dette er krim av billigste sort. Til og med Tintin er mer spennende enn bøkene «vurdert» her. (jeg vet at blogg-eier ikke blir å godta denne kommentaren, if not: kudos til han)

    Lik

    • bokbloggeir

      Jeg påberoper meg retten til å være hjertens uenig! Noen mener at litteratur kun er i sjiktet Hamsun, Ibsen, Faldbakken osv. At det kun er Brageprisvinnere som kan kle seg med merkelappen litterær. Det er like håpløst som å lytte til personer som mener at alt annet enn klassisk musikk er søppel som ikke fortjener merkelappen musikk. I mitt hode er både Beethoven og Metallica musikk. Og … Både Undset og Jæger er litteratur.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s