Kopierer seg selv

Dødens codexJeg har vært svært så begeistret for Gert Nygårdshaugs to første bøker om Frederic Drum. Honningkrukken (1985) og Jegerdukken (1987). I sin tredje bok, Dødens Codex (1990), gjør forfatteren noe helt uforståelig. Han skriver en tilnærmet kopi av sin første Drum-bok. Jeg begriper ikke helt poenget med dette, og velger å se på det som et lite feilskjær på vei mot nye og bedre Drum-eventyr. Boka er en liten nedtur opp mot de to første, det må jeg ærlig innrømme, men Frederic Drum er fremdeles en av de herligste krimheltene jeg har sett innen norske thrillere.

I Dødens Codex er Frederic på vei til den lille byen Ofanis Italia for å tyde noe som lokale arkeologer har funnet på stedet. Samtidig vil han besøke sin kjæreste fra første bok, Genevieve Brisson som er til behandling på Ofanis sitt fantastiske sykehus. For å gjøre en lang historie kort. Frederic blir utsatt for gjentatte drapsforsøk, koden virker uløselig, byens innfødte er mistenksomme og merkelige skruer, mennesker dør rundt Frederic, og han ender til slutt hos fangenskap hos antagonisten, men kommer seg unna i siste liten. Lyder kjent? «Never change a winning team» er det noe som heter, men det får da være måte på …

Selv om drapsforsøkene er ulike, og noe av handlingen rundt kodeløsningen er annerledes, ja så er likhetene flere enn ulikhetene for å si det slik. Det starter med at Drum befinner seg i akutt livsfare som han ser ut til å ikke komme seg ut av. I Honningkrukken har han falt ned i et hull han ikke kommer seg opp fra, mens i Dødens Codex sitter han fast på en berghylle han ikke kommer seg opp eller ned fra. Så går veien videre inn til den lille merkelige byen. I første bok den lille franske landsbyen St.Emilion, i denne boka den lille sør-italienske landsbyen Ofanis. Så drikkes det store mengder vin på den lokale og koselige fortausrestauranten. Fransk i den første, italiensk i den tredje. Mange og lange fabuleringer rundt knekking av koden (Linier B-koden i Honningkrukken, Codex Ofanis i denne boken). Begge bøkene inneholder også flere besøk på store vinslott, og ganske like refleksjoner hver gang Frederic er i livsfare etter et nytt utspekulert drapsforsøk. Begge gangene skjønner ikke Frederic noe av hvorfor noen vil ta livet av ham, og begge ganger har løsningen direkte koblinger til Norge.

Jeg kunne nevnt mange flere likheter, men lar det ligge. Point taken, for å si det slik. Når det er sagt så må det ikke misforstås … Historien er svært spennende, og til tider så nervepirrende at det ikke er til å holde ut. Forfatteren er så utspekulert når det kommer til oppfinnsomme drapsmetoder at det er en fryd å lese. I tillegg så skriver han utrolig godt. Det er høy klasse på det litterære, akkurat som i de to foregående bøkene om Frederic Drum. Karakterene er interessante og plottet har driv og spenning fra start til mål. Vendepunktene er mange, og jeg er aldri i nærheten av å finne ut av hvem som er bakmannen. Boken har twister og skarpe svinger som gjør det til en fornøyelse å lese.

Likevel mener jeg dette er et skritt tilbake for Nygårdshaug. Eventuelt et hvileskjær dersom det tar seg opp igjen i neste bok. Det er ikke bare på grunn av alle likhetene med Honningkrukken. Det er også fordi historien rundt, og tydingen av Codex Ofanis, er så komplisert og høytravende intellektuelt at en stakkar med bare fem års høyere utdanning ikke har nubbesjans til å henge med i svingene. Den antikke historien og filosofien er full av filosofer, retninger og tenkere innen mange grener, og det er et kunststykke å klare å holde rede på dem alle. I denne boken blir alt dette sauset sammen til en gryterett der det er komplett umulig å skille skit og kanel. Det er flere latinske ord og vendinger i denne boken enn i en hvilken som helst doktoravhandling  på legestudiene. Jeg blir ikke bare forvirret, jeg befinner meg til tider fullstendig i tåkeheimen på Finnmarksvidda. Skjønner ingenting, og sliter kraftig med å få alle de latinske frasene til å gi noen som helst mening. Kort sagt … Jeg er på bærtur, og det hjelper ikke at jeg har Nygårdshaug med meg som guide heller. Etter en stund blir alle disse latinspråklige og filosofiske tankesprangene bare kjedelige og uinteressante, og det er dessverre ganske mange av dem.

Vel … Gert Nygårdshaug har nok en gang skrevet en usedvanlig spennende thriller med gode karakterer og ulidelig nervepirrende enkeltscener, men denne gangen føler jeg han er litt på tomgang, og det virker på meg som om det har vært viktigere å imponere leseren med sin vanvittige kunnskap enn det har vært å underholde. Når det er sagt, så var aviskritikkene på Dødens Codex strålende den gangen boken kom ut i 1990, så det er jo godt mulig det er jeg som fremdeles befinner meg i tåkeheimen.

1 comment

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s