Debutant Yngve Kveine var en av stemmene du kunne høre på Debutantfestivalen i Oslo i helga. Les Merete Holtans intervju med ham ved å klikke på bildet. Foto: Torbjørn Brovold

Debutant Yngve Kveine var en av stemmene du kunne høre på Debutantfestivalen i Oslo i helga. Les Merete Holtans intervju med ham ved å klikke på bildet. Foto: Torbjørn Brovold

Tigerstaden. En by med kvasse klør, struttende muskler og skinnende pels. Smyger seg  på myke poter langs asfaltelver mellom praktbygg og murkolosser. En urban neon-junkie som aldri hviler. En pulserende maurtue av stemninger og spenninger. En multikulturell palett av smaker og lukter. Seier og nederlag. Sorg og glede. Kontrastenes by … Spraglete i gult og sort.  Stor, stolt og farlig. En by der hvilepuls er blasfemi , og veien til byens hjerte går gjennom rovdyrets rastløse blodbaner. Jeg lever i Oslo. En kortpustet, sitrende rus av liv og leven. Nyter villskapen et minutt, en dag, en helg … Men aldri lengre.

Slik er Oslo. Tigerstaden. Navnet stammer fra Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev diktet «Sidste sang», der han beskrev den farlige og ubarmhjertige storbyen. I dag kan vi kanskje le av dette. Byen er visstnok en av verdens tryggeste hovedsteder, men for meg så er Oslo fremdeles forbundet med harehjerte og krypende noia. En vedvarende rastløshet. En uro. En sitrende spenning. Jeg hater det, og elsker det. Nyter hvert øyeblikk jeg har i byen mens jeg lengter hjem til tryggheten. Merker at villdyret i meg våkner. Tigeren. Kjenner at jeg i en annen tid, i en annen dimensjon, i et annet liv kunne latt meg rive med og latt byen sluke meg. Levd livet på kanten av stupet. Kastet meg med i festen. Vært en del av den strømmende massen. Blodrush.

Jeg gjør det ikke. Nøyer meg med de få timene og dagene jeg får. Puster ut når landingshjulene tar bakken her på vestlandet, og jeg atter en gang kan skru ned termostaten. Nyter den 25.timen. Kjenner nærhet til tilværelsens uutholdelige letthet. Liker den. Det er trygt og godt. Et liv pakket inn i vatt og bomull. Jeg mangler kanskje jetmotoren som kreves for å leve jetsetlivet i Tigerstaden. Min motor krever blybensin, ikke flybensin. Likevel tar jeg meg alltid i å lengte tilbake. Tilbake til helga som var. Den pulserende byen. Kulturen. Festivallivet. Festene. Forfatterne. Forlagsfolka. Slampoesien.

For det er noe helt spesielt ved Oslo Bokfestival. Der finner du alt det, og alle dem, du aldri ser eller hører i den angoramyke trygge hverdagen her hjemme. På bokfestivalen møter du folk som kan si ord som fitte og pikk, og få det til å høres ut som en romantisk, poetisk og høykulturell hyllest til kjærligheten. Du møter noen folk som faktisk mener at det er livsviktig å sleike asfalten foran innkjøpssjefene i Interpress og Bladcentralen, og andre som heller ville latt seg gjelde med sløve rustne redskaper enn å nedverdige seg til å hilse på de samme folka. Du møter folk som sitter ærbødig og nikker og klapper til litterære opplesninger selv ikke forfatteren forstår et fnugg av, og andre som blir mo i knærne av å få signert den fillete pocketutgaven av Jojo Moyes hyllevelter «Et helt halvt år».  Etterpå, når stillheten senker seg, møtes de alle til fest. Bladfyker og kjendiser. Redaktører og debutanter. Diktere og surkålpoeter. Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Dansende til skeive toner i natta fra en discjockey med flere versaler i artistnavnet enn klisjèer i en Hotel Cæcar-dialog.

Mitt oase under Oslo Bokfestival var den nystartede Debutantfestivalen. Foto: Debutantfestivalen. Pressefoto

Min oase under Oslo Bokfestival var den nystartede Debutantfestivalen. Foto: Debutantfestivalen. Pressefoto

Oslo Bokfestival er et bilde på selve byen. Mangfoldet. Kontrastene. Tigerstripene. Alle er der. Hastigt. Plutselig til stede, for så å forsvinne. Ut en dør, og inn den neste. Pulsen går. Det ropes, diskuteres, debatteres og leses fra mangfoldige scener på flere steder samtidig. Alt skjer her. Nå. Ingen tid å miste. Pulsen går. Carpe diem! Grip dagen, og grip hardt om programmet. Mister du det vet du aldri hva du går glipp av. Om 15 minutter. På en annen scene. Et annet sted. Pulsen går. Det er over før du vet ordet av det, og det er det faktisk … Alt er sagt og gjort på 30 timer. Ska du verra med så heng på. Pulsen går …

Selv fant jeg roen hos debutantene på den nystartede Debutantfestivalen. Men, selv der var sceneskiftene hurtigere enn frekvensen på snus-spytting i Indre Namdalen. De nye stemmene kom og gikk. Hektisk programmert inn i en dans som økte i intensitet og styrke gjennom samfulle timer festivalen varte. Det var likevel noe eget å være der. Å høre disse uslipte stemmene lese sine tekster. Stolte og blyge. Brusende fjær og lutende rygger. Up and coming. Knocked out and confused. Begge deler. Kontraster. Spraglete striper. Tigerstad … Tigerforlag … Tiger …

Jeg er glad jeg er hjemme. Jeg lengter tilbake …