Larsens klart beste krim

Frode Eie Larsen har på få år skrevet ikke mindre enn fire krimbøker på LIV Forlag om journalisten Oskar Myhre, hans datasnokende kjæreste Jessica, og politietterforskeren Eddi Stubb. Du skal lide er definitivt den beste boka så langt, og et solid håndverk. Vestfoldforfatteren har vist jevn stigning i kvaliteten på sine krimbøker, og med denne tror jeg han vil ta steget opp blant våre etablerte navn. Du skal lide er mer spennende, har bedre driv, og et spenstigere plott enn de tre foregående. I tillegg ser vi en særegen forfatterstemme som fungerer bedre og bedre.

Det har vært gøy å følge Frode Eie Larsens forfatterskap så langt. Fra å være et helt ubeskrevet blad, så begynte han å bli lagt merke til ifjor. Jordtårer var hans tredje krimbok, men den var annerledes. Vi kunne ane en forfatter som ønsket å skille seg ut ved å skape noe særegent. De to første bøkene Hemmeligheten og Frostrøyk var freske og fartsfulle krimhistorier, men med plott og antagonister som var så spinnville at det skortet på troverdigheten. Så kom Jordtårer. Noe helt annet. Veldig nedpå, stillferdig, og med et karaktergalleri som var bunnsolid håndverk. De som vil lære noe om karakterbygging kan ta et dypdykk i den boka. Der går Larsen går langt utenpå flere av våre beste krimforfattere.

Det var derfor med enorm forventning jeg ventet på hans fjerde bok nå i høst. Fallhøyden var stor. Heldigvis skuffer han oss ikke. Persongalleriet hans er gnistrende også denne gangen. Det til tross for en svært ordinær hovedperson i Oskar Myhre. Etterforskeren Eddi Stubb har langt mer substans, men også han er alt for stillferdig og dagligdags til å bekle hovedrollen. Det er de andre karakterene som gjør Larsens bøker så gode. I Du skal lide møter vi to herlige karakterer i forfatterne Tanber Thyve og Hermann Drüph. Herlige, skarpe og særegne hver på sin måte. Det samme gjelder antagonisten. I motsetning til i sine to første bøker har antagonisten denne gangen en råskap og ondskap ved seg som vi tror på. Det ligger en traume i hans liv som gradvis avdekkes underveis, og som ville gjort selv Jesus til psykotisk drapsmann. Det gjør fysisk vondt i kroppen å lese historien som avdekkes rundt denne personen.

En annen ting som er adskillig bedre ved denne romanen er løsningen. Den er troverdig, utspekulert og spennende fram til siste side. Løsningen holdes skjult lenge nok til at den kommer som en overraskelse, og vi aksepterer umiddelbart den enkle logikken og motivet som ligger i løsningen. Jeg mener Frode Eie Larsen har komponert sitt beste plott så langt med denne boken. De to første manglet troverdighet, mens Jordtårer var litt for langsom og stillferdig etter min smak. Her er det mye action, fiffige twister, godt driv og gode cliffhangere.

Eie Larsens svakhet ligger fremdeles i de logiske bristene. Han blir ikke helt kvitt dem, selv om det kommer seg for hver bok. Thyves valg på hotellrommet er ikke troverdig. Enhver i hans situasjon ville gjort alt annet enn det han gjør. All logikk tilsier at han ville tatt valget å varsle politiet der og da. Det hadde ødelagt alt for antagonisten før det hele var i gang (nesten). Det samme gjelder det vanntette alibiet Thyve har når det gjelder de tre siste drapene. Hvorfor står ikke alibiet hans frem og forteller, og hvorfor tenker han aldri den tanken selv? I tillegg vet drapsmannen om alibiet, men bekymrer seg ikke over at det i 999 av 1000 tilfeller ville forkludre alle hans planer. Noen slike glipp finer vi hele veien, og de irriterer litt, men ikke så mye at det ødelegger leseopplevelsen.

Dette er nemlig en svært leseverdig bok. Jeg leste de 325 sidene på ett døgn i helga. Oppslukt og fascinert, med andre ord. Jeg har også svært sansen for Larsens forfatterstemme. Han gir nesten samtlige karakterer sin egen synsvinkel, og vi hopper hele veien mellom korte avsnitt av synsvinkler fra de involverte karakterene. Det gjør det selvsagt litt mer krevende å lese. Man må være våken for alle skiftene, men samtidig så gir det utvilsomt en ekstra dimensjon at vi hele veien vet hva de ulike aktørene tenker. Vi forstår bedre deres valg og handlinger.

Det aller beste med boken er likevel det kunstferdige plottet. Det går av en bombe på Farris bad i Larvik. Comet forlag har hatt forlagsfest i festsalen, og etter eksplosjonen er deres største forfatter, Tanber Thyve savnet. Han aner ingenting, men våkner til seg selv på et hotellrom i Berlin. Ribbet for alt annet enn en mobiltelefon der det ligger en eneste tekstmelding. «Du skal lide». Thyve blir raskt mistenkt for å stå bak eksplosjonen, og alle spor peker mot ham. Etterhvert begynner det også å dukke opp lik på hans vei, og det utvikler seg til en stadig større floke for den stakkars forfatteren. Etterforsker Eddi Stubb får en vanskelig oppgave i å nøste alle trådene. Spesielt siden alle tråder peker i samme retning, Rett mot den forsmådde forfatteren.

Trenger du en spennende bok i høst, ja så vil jeg så absolutt anbefale denne boka. Bli kjent med Eie Larsens karakterer. De er noe helt for seg selv. Kan ikke huske sist jeg lo så godt som det jeg gjorde av Hermann Drüphs hysteriske tirade. Jeg er helt sikker på at flere enn meg vil dra kjensel på den …