Kan alle de som føler seg vellykka
vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
for oss verdiløse menn …
Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.
Kanskje var det en skjebnens ironi at den første boka til Tigerforlaget skulle ta pulsen på Tigerstaden? Kanskje var det nøye planlagt og kalkulert? Ikke vet jeg, men det er hevet over enhver tvil at forlaget med dette grepet har tenkt å sette et tydelig avtrykk etter seg. En så sterk og brutalt ærlig bok vitner om et forlag som mener alvor. Som ikke har tenkt å stå med lua i hånda mens Store-Slegga Aschehoug forsyner seg av de beste manuskriptene. Lyden av Asfalt oser av vitalitet. I Yngve Kveines språkdrakt blir det en mektig leseopplevelse for alle oss som har vært en av gutta.
Kanskje stusser du litt over denne formuleringen? Du som kjenner meg vet godt at jeg aldri har tilbrakt et eneste sekund på østkanten av Oslo. Jeg er en av bønda i peanøtthjerneforbundet. Trygt og godt plassert i ei nasjonalromantisk småbygd i hjertet av Hardanger. Født 10 år for seint til å være hippie, og fem år for tidlig til å dyrke Jokke. Likevel var jeg en av gutta. En av den gjengen som alltid sto på siden av og så på alle de kule typene som kapra alle damene.
For dette er en sang for alle oss
verdiløse menn
en sang for de som alltid blir dumpa
og sitter ribba igjenVi blir aldri innvidd i de innviddes gjeng
de lukter oss på avstand
vi er verdiløse menn
I følelser, tanker, ord og handlinger er hovedpersonen og hans lille klikk fra Sleggas Penthouse også min gjeng. Mine venner. Mitt liv. Ikke Tony, Slegga og Hevneren, men kanskje Håkken, Willy og Junior. Lyden av asfalt kunne like gjerne vært Lukten av Epleblomster. Når Yngve Kveine forteller om uante mengder med øl, galloperende hormoner og uoppnåelige berter, så tenker jeg at du Yngve, du skulle ha blitt med oss. Du ville følt deg hjemme. Du ville ledd av de samme grovisene og hata de samme folka.
Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en fyll på meg
tenk på alt det morsomme vi sammen kunne gjort
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg
Som sagt så var jeg for bittelitt for gammel, og bodde for langt ute i gokk til å bli en av blodfansen til Jokke & Valentinerne. Vi måtte pent ta til takke med å digge det som NRK fant det for godt å spille på radio. I ettertid har jeg imidlertid hatt stor glede av denne musikken, og det var med en viss ærefrykt jeg satte meg ned og lyttet til låtene mens jeg leste boka. En øvelse jeg anbefaler på det sterkeste til dere som ikke er like bevandret i Jokkes musikalske univers. Referansene i boka er nesten overtydelige. I både ord og handling så dukker Jokkes sangtekster opp fra første til siste side. Det er gjennomført, for å si det sånn. På grensen til å bli religiøst. Noen ganger svært vellykket, andre ganger med en anelse tvangstrøye over seg. Jokkes sanger danner altså bakteppet for denne romanen, men det er gjort med verdighet og respekt. Som Joachim selv, så blir det ikke lagt skjul på noe som helst i denne oppvekstromanen. Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik.
En annen ting som er særegent ved denne romanen er at den er så gjennomført på det språklige. Det vil være feil å si at den er skrevet på dialekt, som enkelte hevder. Det er den ikke. Men, det er brukt a-endinger og diftonger slik vi kjenner det fra østkant-Oslo dialekten. Her det «veit», «sleit» og «leita», ikke «vet», «slet» og «letet». Det er «gutta», «skoa» og «husa», ikke «guttene», «skoene» og «husene». Personlig synes jeg det var et gjennomtenkt, gjennomført og lykkelig valg av forfatteren. Språket står i stil med innholdet. Blir en del av totalpakken. En ærlig, jordnær røst fra dypet av Bredtvet.
I boka følger vi hovedpersonen fra før han begynner på skolen på begynnelsen av åttitallet og helt fram til vår egen tid. Hovedvekten av handlingen ligger imidlertid i tidsommet fra 1990 til 1997. Det er så gjenkjennbart for oss som var unge den gangen at det er på grensen til å bli rene deja vu-opplevelsen. Vi fryder oss sammen med gjengen. Hver og en av dem sylskarpe og ekte karakterer. De har personlighet, pondus og sjel. Vi kjenner dem igjen med andre navn fra en annen tid og et annet sted, men vi kjenner dem. Vi har alle hatt en Snikern i gjengen, eller en som Slegga. En som ordner opp, fikser og organiserer der vi andre flippa ut. Bikarakterene er om mulig enda sterkere. «Spettet» for eksempel. Herregud for en type. Dersom en aldri har vært en 14 år gammel underutviklet spjæling i guttedusjen, ville en ikke trodd at slike typer som Spettet fantes. Men, han er ikke karikert. Han er der ute et sted. Jeg unngår ham. Har ham ikke som venn på Facebook, men jeg vet at han er der ute. Flekser muskler foran speilet, og har et haleheng av imponerte læresveiner diltende etter seg. Selv nå 30 år senere …
For å gjøre en lang historie ikke fullt så lang. Jeg har lest mange oppvekstromaner. Flere fra min egen tid også. Aldri har jeg følt det på samme måten. Aldri har forfatteren truffet så til de grader blink i sine skildringer av tanker og gjerninger. Det er vemodig å lese Lyden av asfalt. Kveine har vært ærlig nok til å ikke påtvinge oss en sukkersøt avslutning der nerdene tar hevn. Gjengen fra boka kommer aldri til himmelen, men ikke til helvete heller. De forblir i skjærsilden til evig tid. Sammen med Jokke.
Jeg stikker nå
klokka er snart fem
Jeg går og når den første banen hjem
For i kjøleskapet hjemme er det øl …
I kjøleskapet hjemme er det øl!
(Ved å klikke på tekstutdragene kommer du til You-tube videoer av sangene)
GEIR TANGEN 
Du skriver «Jeg har lest mange oppvekstromaner. Flere fra min egen tid også. Aldri har jeg følt det på samme måten. Aldri har forfatteren truffet så til de grader blink i sine skildringer av tanker og gjerninger»
På hvilken måte skiller han seg fra andre, for eksempel Lars Saabye Christensens «Beatles»?. Jeg synes det er veldig store ord du kommer med her, tatt i betraktning alle de norske oppvekstsromanene som er utgitt og hvorav flere i dag har tilnærmet klassikerstatus. Det hadde derfor vært interessant om du kunne begrunnet den påstanden litt bedre.
Slik jeg leser det har du latt deg treffe av en gjenkjennelseseffekt, og jeg opplever at den blir bakgrunnen for hele omtalen din. Men du sier egentlig veldig lite om bokens litterære kvaliteter, og det er det jeg er nysgjerrig på. Jeg holder på med boken selv.
LikerLikt av 1 person
Du har helt rett. Det er en subjektiv opplevelse og uttalelse jeg snakker om, og ikke en litterær vurdering. Jeg ser at det kan misforstås. Jeg mener IKKE at denne boken er på høyde med de store oppvekstromanene, men for MEG var det en større leseopplevelse enn disse.
LikerLiker
Har aldri vært fan av Jokke & Valentinerne, og trodde ikke jeg ville like boka av den grunn og der tok jeg feil. Boka var oppslukende, og brutal. Noe jeg har sansen for. Ikke noe galt i å sammenligne seg selv med bøker man leser, jeg gjør ofte det i mine anmeldelser. Jeg liker litt personlige anmeldelser. Av og til sammenligner jeg boka i en anmeldelse med lignende bøker og av og til føler jeg ikke at det er nødvendig, og setter fokus på positive og negative opplevelser gjennom en bok og hvordan forfatteren skriver. Folk har forskjellige måter å skrive anmeldelser på:) Og dette er ikke ment som kritikk:)
Uansett, satt igjen med større inntrykk av boka enn jeg trodde jeg ville gjøre før jeg begynte å lese den.
LikerLiker