Et lys i tunellen for Kepler

PaganinikontraktenSiden jeg startet denne bokbloggen for snart to år siden er det ingen bøker som har fått tilsvarende hard medfart som det «Hypnotisøren» av Lars Kepler fikk høsten 2012. Nå har jeg lyttet meg gjennom oppfølgeren til forfatterekteparet, «Pagananinikontrakten«. En mursteinskrim på over 500 sider. På Storytel utgjør det hele 16 timers lytting. Heldigvis går det riktig vei med Kepler, men det går både smått, trått og omstendelig …

Pseudonymet Lars Kepler er en sensasjon innen moderne nordisk krim. De gikk fra ingenting til umiddelbar suksess i Nesbø målestokk. Mye på grunn av oppstyret rundt at Kepler var et pseudonym. Spekulasjonene rundt opphavet var godt nyhetsstoff, og derfor mye publisitet. Hypnotisøren traff bokbransjen som en meteor. Som det så ofte er med slike suksesser, så roper forlaget på en oppfølger eller tre. Kjapt som faen. Her lukter det penger lang vei. Og slik ble det. Etter Hypnotisøren i 2009 kom Paganinikontrakten i 2010, Ildvitnet i 2011 og Sandmannen i 2012. Nå i høst kommer femte bok om den finsksvenske etterforskeren Joona Linna ut på svensk. Den har fått tittelen «Stalker».

Paganinikontrakten er altså andre bok ut i serien, og den skiller seg ganske mye i både form og innhold fra første bok. Det er gjort enkle grep som viser oss at forfatterne er på rett vei. Jeg vil se på en del av disse grepene her. Samtidig så er det åpenbart at vi nok en gang snakker om et uforståelig hastverksarbeid på det redaksjonelle arbeidet. Jeg vet ikke hva Bonniers redaktører røyker, men noe er det. Ingen slipper gjennom med så åpenbare brist som det Kepler har gjort. To ganger til og med.

La oss starte med det mest synlige for lesere flest. Den totale mangelen på å kutte, snevre inn og komprimere historien. 500 sider er svært mye i en ordinær krimroman. Det kreves en usedvanlig skarp penn for å klare å holde leseren på kanten av stolen så lenge. Det skal ingen beskylde ekteparet for å ha. I denne romanen blir det en hel rekke med evigvarende subplott som med fordel kunne vært kastet over bord allerede i første redigeringsrunde. Vi trenger jo ikke hele livshistorien til karakterer som spiller perifere roller. Det tar fokuset bort fra den egentlige handlingen og spenningen. Ett eksempel er Penelope Fernandez. Fredsaktivisten som blir forfulgt av en leiemorder. Det hadde vært nok å påpeke hennes kobling til hjelpearbeid i Darfurprovinsen. Å få hele historien presentert var egentlig poengløst. Det samme er hennes og Bjørns lange fluktscener fra leiemorderen. Ment å være nervepirrende, men blir for det meste irriterende langtekkelig.  Ett annet eksempel er den ekstremt lange og omstendelige historien til Axel Riessen. For så vidt romanens beste og mest spennende karakter, men hans historie okkuperer minst 100 av de 500 sidene, og det er strengt tatt helt unødvendig med tanke på selve plottet og spenningen.

Det jeg var mest kritisk til når det gjaldt Keplers første roman var de usannsynlige logiske bristene. Du finner dem dessverre i denne boken også, selv om de heldigvis har blitt færre, og ikke fullt så forstyrrende. Jeg stusser likevel over hvordan TV-kjendisen Ossian Walbergs oppførsel ute på øya der Penelope og Bjørn havner kan ha unngått redaktørenes røde penner. Maken til usannsynlig idioti skal en lete lenge etter i seriøs krimlitteratur. Enda verre er epilogens oppsummering om Luigis sønn sin nye rolle. Den barnslige, forsiktige og puslete spjælingen av en tenåring får med ett en skurkerolle som i beste fall er komisk. I tillegg er den twisten fullstendig unødvendig. I tillegg til dette så har vi Joonas stadige intuisjoner om at noe plutselig ikke stemmer, vi har Saga Bauers blonde og svært naive tankegang i flere scener, og vi har Penelope og Bjørns gjentatte ulogiske valg når de er på rømmen. Som leser så kjøper jeg ikke disse logiske bristene, men som sagt så var de både flere og langt mer graverende i Hypnotisøren.

Deres krimdebut fikk en god del kritikk for å være utspekulert blodig og voldelig. I Paganinikontrakten er dette heldigvis tonet litt ned. Vi får ikke fullt så detaljerte beskrivelser av utspekulert vold. Likevel er det fremdeles alt for mye. Vi blir som lesere utsatt for en del spekulative torturscener som vi godt kunne vært foruten. Scenenes eneste formål er å sjokkere og være frastøtende. De er ikke viktige for hverken plott, karakterbygging eller løsning. Det samme kan sies om de nære skildringene av uviktige personers dødskamp mens blodet spruter og flyter rundt dem. Dette er usmakelige trekk hentet fra «splatterfilmer», og gjør seg dårlig på trykk.

Hva er det som gjør at jeg likevel mener at Kepler er på rett vei? Paganinikontrakten er jo strengt tatt ingen god krimbok. Vel … For det første så er det altså litt mindre utspekulert vold. For det andre så henger historien sammen. For tredje kommer ikke de to ulike forfatterstemmene så tydelig til syne for leseren. For det fjerde er de fleste karakterene både bedre og mer troverdige. Det viktigste er imidlertid at Kepler denne gang har en svært god historie å fortelle. Selve konseptet rundt denne avtalen som har fått navnet Paganinikontrakten er svært fascinerende, og det er rett og slett et knallgodt plott som spinnes rundt Joona og Sagas etterforskning. Flere scener er skikkelig spennende, og i motsetning til med Hypnotisøren, lengtet jeg ikke til boka skulle være ferdig. Jeg koste meg med den. Den ville hatt godt av en 200 siders redaksjonell slankekur, og det ville vært en fordel om Bonniers redaktører ikke røykte sokkene sine før gjennomgang av manus. Bare et tips, liksom …

6 comments

Add Yours
  1. klaffmister

    Meget god anmeldelse, som jeg kan kjenne meg igjen i. Også enig i det du skrev angående Ossian Walberg. Hans oppførsel er så lite troverdig og så vanskelig å kjøpe, at det er fullstendig umulig å begripe hvorfor ikke redaktøren grep inn. Det samme kan sies om det unge paret Penelope og Bjørn støter på, mens de er på flukt fra denne leiemorderen. Oppførselen til den unge jenta i paret, som nekter å låne bort mobilen sin til en person som åpenbart er i stor fare, kun fordi hun ikke liker vedkommendes (Penelope) TV-personlighet, er så usannsynlig og hinsides idiotisk at det for meg er et regelrett mysterium hva forlaget tenkte her da de åpenbart nikket til hverandre og konkluderte at «ja, dette blir nok bra, dere».

    Men ellers er boka god. Den har et fint driv og som nevnt over så kjenner jeg meg igjen i din omtale. Finner faktisk bare ett punkt jeg er uenig med deg i, og det er fluktscenene fra leiemorderen, som du syntes var langtekkelige. Det er selvsagt en helt ærlig sak. For min del var nemlig de scenene kanskje det beste med hele boken. Jeg syntes de var så spennende at jeg knapt visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

    Men i det store og det hele kan det fastlås at vi har samme syn på denne boken. For øvrig en meget fin blogg du har, Geir.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s