Ingen innertier, dessverre

Årets tredje mest solgte krimroman heter «Mørke hjerter«, og er gitt ut på Kagge Forlag av debutanten Hanne Kristin Rohde. Det er svært lenge siden en debutant har vist så godt igjen på topplistene. Kun slått av Nesbø og Egeland. Jeg ble, som mange andre, nysgjerrig på hva det var den tidligere politisjefen hadde skrevet, siden så mange sprang til bokhandlerne for å sikre seg den. Jeg ble skuffet. Rohde har utvilsomt skrevet en bestselger, men jeg tror dessverre hun har solgt på sitt gode navn og ikke på kvalitet.

«Mørke hjerter» har mange helt åpenbare mangler. Det har de fleste debutanter. Å skrive romaner er ingen enkel kunst, og det tar tid å klare å snekre sammen noe som fenger målgruppen. At en krimdebutant sliter litt med å få ting til å henge i sammen her og der er jeg villig til å se gjennom fingrene med. Men, vanligvis så har en forlagsredaktører som er tøffe nok til å filleriste manusene, og på den måten få tynt ut en godt fortalt historie til syvende og sist. I denne boka ser det ikke ut til at forlaget har tatt denne jobben på alvor. De har visst at boka vil selge i bøtter og spann uansett, og har latt Rohde få slippe ut til leserne med mange merkelige feil og mangler vi vanligvis ikke ser. Ikke en gang hos hardt prøvede debutanter. Det er med andre ord forlaget jeg skyter på her, ikke Rohde. Hun har et uforløst potensiale som kan bli svært bra på sikt.

Vi begynner med språket. Jeg sliter veldig med Rohdes flate og rapport-aktige referatstil. Alt er nøkternt, objektivt og sett fra utsiden. Selv når hun beskriver hovedpersonens innerste følelser, traumer eller begjær,  beskrives de på en maskinmessig måte. Jeg merker ingen forskjell på scener hvor hun spiser kake og drikker kaffe med personalet, og på scener der hun jages av livsfarlige kriminelle, eller har dampende sex for den saks skyld. Det er nøkternt, nakent og observerende. Aldri deltakende. Aldri opprivende eller støtende. Selv festlige sammenkomster framstår som hverdagslige møter i Rohdes språkdrakt.

Det andre jeg stusser på er referansebindingene når vi snakker på et makronivå. Altså at det som det skrives om har en tydelig og riktig henvisning til noe som har vært tidligere i teksten, og som leseren med enkelhet klarer å referere til. Gang på gang måtte jeg stanse lesingen og begynne å lete meg bakover. Hva skjedde nå? … Hæ, var han der i det samme rommet også? …. Vent litt, var ikke hun på jobb, og nå sitter hun hjemme? osv.osv. Det jeg prøver å si er at det blir sagt ting helt ut av det blå som jeg som leser ikke klarer å referere til noe som helst, og personer kommer og går inn og ut av møterom, avhørsrom, ganger og kontorer i ett sett, og det blir vanskelig å holde rede på dem. Ofte skjer det plutselige ting som jeg som leser ikke begriper noe som helst av.

En redaktør gir gjerne beskjed til forfatteren at en skal kutte en del. Ikke overforklare alt. La noen svar ligge mellom linjene. La leserne selv få nøste seg fram til en del ting. Det er gjerne det som er å være litterær. I denne boka tok jeg meg selv i å lure på om forfatteren har fått denne beskjeden, for så å gå en smule konkretoperasjonelt til verks. Kutte halve scener, halve avsnitt, halve forklaringer, halve innledninger, halve sitater osv. Med linjal og saks. Det er i alle fall veldig forvirrende og plagsomt for meg som leser. Skal en kutte, så kan en ikke kutte ukritisk, og uten tanke for hvordan det resterende materialet framstår etterpå.

Det siste jeg vil trekke fram er drivet i fortellingen. Motoren. Det som skal sende oss videre fra side til side. Akkurat dette punktet er ømtålig fordi det gjerne er en smakssak. Noen ønsker høyt tempo, masse action og drivende spenning hele veien, mens andre ønsker å dvele lenge ved små interessante detaljer og partier i teksten. I «Mørke hjerter» dreier godt over halvparten av boka seg om de interne stridighetene i politibyråkratiet. Budsjettposter, overskridelser, personalmangel, overflytting av aktive ressurser, møter, personalsamtaler,  maktspill, hersketeknikker, kjønnsdiskriminering, svake lederstrukturer, manglende beslutningsmyndighet, press fra politikere og regjering, pressekonferanser, strategimøter og fanden og hans oldemor. Det er til tider drepende kjedelig, dessverre. Det var kanskje der det burde blitt kuttet. Ingen tvil om at Rohde kjenner disse tingene godt, og det er troverdig søppelgraving hun driver med her. Men, spesielt spennende er det jo ikke.

Hva kan vi så hente ut av dette. Vel … For det første så har Rohde ekstremt mye kunnskap og innsikt som hun med litt hjelp vil kunne klare å formidle i gode historier der selve gåten, spenningen og det etterforskningsmessige får større plass. Hun er en ivrig, positiv dame som stråler av energi og skrivelyst. Hun har skapt en karakter mellomlederen Wilma som hun ønsker å fortelle flere historier om. Hun selger fletta av alt og alle i Norge, og forlaget kommer derfor til å satse tungt på hennes forfatterskap videre. Det viktigste av alt er likevel at vi lærer enormt mye av å skrive. Dess mer vi skriver dess bedre skriver vi. Jeg tror Anne Kristin Rohde vil komme sterkere og sterkere og sterkere etterhvert som hun finner ut av hvordan en skriver spennende og dramatiske krimromaner. Forhåpentligvis ønsker ikke Kagge Forlag å stå fram med venstrehåndsarbeide heller, og jeg vil tro at boken har vært gjenstand for litt intern debatt. Med skikkelig redaktørhjelp kommer Hanne Kristin Rohde til å selge hundretusenvis av krimbøker i årene som kommer. Da forhåpentligvis ikke fordi hun har et kjent og sympatisk fjes, men fordi hun fortjener det! Det både tror og håper jeg vil skje.