Spennende bunnfall

Det ligger mye spennende bunnfall rundt om i norske fjorder, sjøer og vann. Gudene vet hva som kan komme flytende opp til overflaten, og reke inn til land … En venstrefot for eksempel? Eller tre …? Joda, det er det som skjer i Jørn Lier Horst sin sjette Wisting-roman, «Bunnfall«. Et drivende mysterium, en spennende historie, og en knakende god bok!

Jeg var en smule kritisk til Horst sin femte bok i serien. Nattmannen klarte aldri fenge meg slik de fire første bøkene gjorde. Jeg antydet i anmeldelsen at det kunne dreie seg om et hvileskjær, og det er med stor glede jeg kan underskrive på at jeg hadde helt rett. De fleste av de store krimforfatterne våre som skriver serier har en og annen slik bok som faller gjennom. Jeg er litt sær, for hos meg er det ofte de bøkene som forfatterne har fått best kritikker for. Nattmannen var på mange måter gjennombruddet for Horst, men altså ikke noe etter min smak. Nesbøs «Rødstrupe» fant jeg drepende kjedelig, men er kanskje den boka han har fått best kritikker for (i tillegg til Snømannen som er en av de svakeste av Harry Hole-bøkene). «Elskede Poona» av Karin Fossum…. Herre min skaper så forbannet jeg var da jeg leste avslutningen av den Konrad Sejer-romanen. Mordgåten fikk ingen løsning, og Karin Fossum ble genierklært. Vel … Nå skulle vel dette handle om Jørn Lier Horst og hans bok «Bunnfall«. Beklager at jeg gikk litt off topic i iveren. 😉

Bunnfall er en svært god politikrim. Vi følger etterforskningen tett, og mysteriet er såpass godt snekret sammen at spenningen bevares gjennom hele boken til tross for et totalt fravær av actionscener. Det er interessant å følge William Wisting og hans stab i opprullingen av hva dette egentlig dreier seg om, og parallellhandlingen med Lines sak om tidligere drapsmenn pirrer også nysgjerrigheten. I tillegg skriver Horst bare bedre og bedre. Det er partier med skildringer som er helt nydelige, knivskarpe dialoger, gode, tydelige og spesielle karakterer, og bevisst bruk av litterære virkemidler som for eksempel frampek. Ja, det er lettlest krim. Det er det, men det flyter så fint. Og, jeg merker at jeg koser meg hele veien mens jeg leser.

Litt om handlingen … I området rundt Larvik og Stavern flyter det i land i alt tre venstreføtter i løpet av noen dager. Alle tre med tilhørende venstresko. Det blir åpenbart for alle og enhver at dette dreier seg om drap på minst tre og kanskje flere mennesker. Det rettes ganske snart en link inn mot tre gamle menn og en dame som forsvant sporløst høsten i forveien. Wisting prøver fortvilet å binde disse sakene sammen, samtidig som han ser flere uforståelige koblinger mellom de savnede som han ikke blir klok på. Ganske snart forsvinner det enda et menneske med tilknytning til de gamle, og gåten blir om mulig enda mer forvirrende. William Wistings datter holder på sin side på med noe helt annet. Som journalist i VG er hun opptatt med en featuresak rundt virkningen av fengselsstraffer på drapsdømte, og hvor vidt straffen gjør dem til bedre og mer lovlydige borgere etter endt soning. Hun reiser rundt og lager portretter av løslatte drapsmenn. Ikke uventet (som i enhver krim med parallellhistorier) så dukker det opp en uventet kobling …

Det som gjør «Bunnfall» til en fornøyelse å lese er ikke bare det spennende mysteriet, men like mye prosessen rundt drapsetterforskningen, og også de moralske spørsmålene som reiser seg rundt dommer, straffer og den forebyggende virkningen av fengselsstraff. William og Line Wistings tanker rundt alt det som skjer er med på å gjøre meg som leser litt ettertenksom og undrende. Jeg dras inn i historien, problemene, utfordringene og gåtene. Horst er en mester til å ta opp samfunnsproblemer til debatt uten å være moraliserende. Han bruker krimsjangeren til å belyse noen av de mørkeste avkrokene i vårt samfunn, og får oss til å tenke hvorfor er det slik?

Jeg leser mye krim, og jeg forsøker å fordele meg sånn noenlunde likt mellom debutanter og storselgere, hypede internasjonale titler, og krimserier fra mindre renommerte navn på små forlag. Likevel merker jeg at jeg gleder meg litt ekstra til hver gang jeg plukker fram en av Jørn Lier Horst sine krimromaner. Det er kosestund for meg, og med «Bunnfall» kjenner jeg at jeg blir litt trist med tanken på at jeg allerede er over halvveis i  bunken av Wisting-bøker. «Vinterstengt» står for tur, og jeg tror ikke jeg klarer å vente særlig lenge.