Norsk science fiction på høyoktan

Det er mange år siden det kom ut en virkelig god norsk science fiction-roman. Å skrive innen denne sjangeren er en hårfin balanse mellom troverdighet og tull, tøys og fjas. De fleste faller ned på feil side med god margin. Jeg er en av mange som har sett fram til at også norske etablerte forfattere tør å våge seg ut på denne glattisen. Nå er ventetiden definitivt over. Ørjan N. Karlssons «Huset mellom natt og dag» er et heseblesende og velskrevet actioneventyr fra en dystopisk verden i år 2105.

La meg begynne med en advarsel…. Denne boka leser du ikke om du er diagnostisert med et dårlig hjerte eller høyt blodtrykk. Jeg ønsker ikke å være en indirekte årsak til at ditt navn står hugget inn i marmor på en kirkegård. Sånn … Nå er det sagt. Flåsete? Ja, litt … Men, det understreker det som er hovedpoenget mitt når det gjelder denne boka. Den har et så skyhøyt tempo i handling og actionsekvenser at den bokstavelig talt leses mens du holder pusten. Vår helt, norske Marko Eldfell, befinner seg i akutt livsfare fra første til siste side. Det er en heseblesende jakt på ham som aldri gir deg rom for å få så mye som en bitteliten pust i bakken. Boka er et adrenalinrush! Marko Eldfell intet mindre enn en slags framtidsversjon av John McClane i ADHD-utgave. Yippee-ki-yay, motherfucker!

Selve historien utspiller seg altså knapt hundre år fram i tid. Verden er delt inn i enklaver der en må være velstående for å få innpass. Alle andre lever på utsiden av enklavene i en verden av kaos, vold, kriminalitet og bunnløs fattigdom. En av dem er altså vår norske helt Marko Eldfell. I fem år har han vært på flukt fra de enerådige «Maskene» etter å ha desertert fra NATO-styrkene etter en millitæraksjon i Georgia. Han er injisert med en genmodifisering som gjør ham i stand til å slå på spesielle egenskaper ved behov. Egenskaper som gjør ham sterkere, raskere, mer årvåken og i stand til å handle mer rasjonelt i pressede situasjoner. Ikke superkrefter (det ville vært usedvanlig teit), men på en måte superdopet med kroppens egne hormoner og egenskaper. Alt styrt gjennom en slags innebygget dataapplikasjon i det som forfatteren har gitt navnet iSfæren. Denne egenskapen er en del av et mennesklig millitært eksperiment som Marko og en del andre soldater i NATO-styrken var en del av. Problemet er at hver gang han bruker denne egenskapen så lyser han opp som en rød nødrakett på Maskenes radar. Det blir med andre ord en konstant og vedvarende jakt på Marko gjennom hele boken.

Gjennom konfrontasjoner med albansk mafia havner Marko og hans alkoholiserte legevenn Lenny til slutt i en situasjon de ikke kommer seg ut av uten hjelp. Da kommer hjelpen fra en mystisk mann med bowlerhatt som henter dem ut av uføret på uforklarlig vis. Derfra skal du få lese selv, for dersom jeg sier mer om handlingen så forsvinner mye av spenningeni boka. Den er nemlig nært knyttet opp til hva som skjer videre med Marko.

Jeg skal holde meg for god til å utgi meg som en ekspert på science fiction. Til det har jeg lest alt for lite av det vi må kalle referanselitteratur innen sjangeren. Jeg kan derfor kun uttale meg om selve leseopplevelsen. Jeg aner egentlig ikke om dette var spesielt bra, eller helt ordinært. Det jeg kan si er at dette var spennende fra start til slutt. Ørjan Karlsson har klart å skape en fiktiv framtidsversjon som jeg klarer å leve meg inn i. Det høyteknologiske samfunnet som handlingen spiller seg ut i er kanskje ikke troverdig, men jeg kjøper pakka. Dette er jo fiction. Det ligger i selve begrepet. Premissene ligger i et samfunn der genteknologi, millitærteknologi og datateknologi er kommet svært langt. Jeg tror ikke vi er kommet dit allerede i 2105, men så ville jeg jo ledd høyt om noen prøvde å overbevise meg i 1984 at jeg om 30 år ville ha en egen telefon der hele verden var en digital lekeplass og mulighetene var nær sagt ubegrenset for å kunne hente ned all informasjon og kunnskap som finnes i verden. Med andre ord så kjøper jeg pakken, selv om det er drøyt å forholde seg til genmanipulerte supermennesker, utbrudd av genpester som skaper aliens-lignende vesener som kommuniserer via telepati, personlige 3D-printere som kan skape alle mulige gjenstander du måtte ha behov for på 15 minutter osv.osv.

Tempoet er som sagt heseblesende, og spenningen dirrer på hver eneste side. Det er med andre ord en morsom leseopplevelse. Det er gøy. Det er underholdning. Boka er en testosteronbombe jeg ikke har lest lignende av. Tror nok ikke dette fenger like godt hos den feminine delen av vår befolkning, men hvem vet. Det er vel en og annen sci-fi entusiast også på spinnesiden vil jeg tro. Karlsson bruker sine kunnskaper og evner til å formidle action og krigsscener som han også viste prov på i sine første bøker. Han kan dette med høyoktan action, for å si det slik. I tillegg så skriver han godt og fengende. Klarer å skape interessante karakterer, selv om noen av antagonistene blir i overkant todimensjonale og ensporede.

Jeg har hatt en fantastisk morsom reise verden rundt med Marko Eldfell, og gleder meg skikkelig til neste kapittel i sci-fi eventyret. Der ligger det jeg kanskje vil trekke fram som et minus. Boka er ikke avsluttende. Du får ikke mer enn første del av historien i denne boka. Det er som om du skulle lest Ringenes Herre, og så avsluttet der første film slutter. Ingen av gåtene er besvart. Målet er ikke nådd. Alt henger til tørk og venter på neste bok … Jeg mener det er et drawback. Boka hadde stått utmerket godt på egne ben med en avslutning der vi fikk en slags foreløpig slutt med åpning for nye eventyr. Å avslutte som siste episode av en sesong i en såpeserie der alt står på vent i ulidelig spenning er et billig trekk for å sikre seg salg av neste bok. Her hadde Karlsson hatt litt å lære av den gamle romansåpedronninga Margit Sandemo. Hun skrev 48 bøker om isfolket, men hver eneste bok hadde en slutt, men også en pekepinn på en fortsettelse. Men, hvem vet …? Kanskje det er et typisk sjangertrekk for sci-fi? Jeg vet jo ikke, jeg er bare en begeistret nybegynner innen sjangeren.

Boka kommer ut på Vendetta Forlag i august