Et kunstverk i karakterbygging

Den siste pilegrimenOpp med hånda de som hadde hørt noe om Gard Sveen før han plutselig var en av fem nominerte til Rivertonprisen i vår … Joda, vi som følger med visste han hadde gitt ut bok, men kanskje ikke så mye mer enn det. Så vinner han prisen i konkurranse med blant andre Jo Nesbø. To måneder senere vinner han «Glassnøkkelen» for fjorårets beste nordiske krim. Det var med en viss flau smak i munnen jeg børstet støv av det ett år gamle  leseeksemplaret fra Vigmostad & Bjørke. Som krimblogger kunne ikke «Den siste pilegrimen» stå ulest.

Det er ytterst sjelden en debutant går hen og vinner Rivertonprisen. Det har faktisk ikke skjedd i Norge siden Jo Nesbø gjorde det med «Flaggermusmannen» i 1997. At en norsk debutant vinner Glassnøkkelen samme år som Riverton har vel aldri skjedd. Det er med andre ord smått historisk det vi har vært vitne til denne våren. What’s all the fuzz about, spør du kanskje? Ikke så rart … Det gjorde jeg også. Hverken tittel, omslag eller vaskeseddel var av det spektakulære slaget. Det var traust haust med havregraut, for å si det slik. Hverdagslig, smågrått og en aaaanelse kjedelig? Hvem kunne ane at det mellom disse to permene lå både gull og diamanter og ventet på leseren?

Jeg skal være forsiktig for å ikke bli alt for svulstig i mine superlativer i denne anmeldelsen, men det er ikke lett. Denne boka har alt det jeg elsker ved krim. Et utspekulert mysterium jeg ikke finner løsningen på før helt til slutt. Tvers gjennom solide og troverdige karakterer. Et «slow-crime plot» der folk ikke blir drept og partert på annenhver side. En historie som har flere lag enn den åpenbare spenningsverdien. Et godt språk der forfatteren tør å være skildrende og beskrivende. Alt dette har «Den siste pilegrimen». Jeg kunne med andre ord satt punktum her. «Den siste pilegrimen» er utvilsomt det beste håndverket jeg har sett innen norsk krim på mange år. At boken har vunnet to så høytstående priser er både rett og rimelig.

Skal jeg sammenligne denne boka  med noe lignende innen moderne nordisk krim , så måtte det være «En usynlig» av Pontus Ljunghill eller «Akademimordene» av Martin Olczak. Gard Sveens bok er hakket mer temposterk og spennende enn Ljunghills mesterstykke, og ikke fullt så oppjaget og blodig som Olczaks fantastiske bok. En sammensmelting av to av de beste bøkene jeg har lest med andre ord. Siden jeg befinner meg i Frankrike i skrivende stund sier jeg bare «Voila!»

«Den siste pilegrimen» er en sterk historie om Agnes Gerner, en ung motstandsjentes kamp for overlevelse som infiltratør under andre verdenskrig. Hennes umulige kjærlighet som balanserer på en knivsegg der et feil ord eller en uforsiktig handling vil føre til den visse død. Samtidig følger vi en ti år gammel historie om politietterforskeren Tommy Bergmann, og hans innbitte kamp for å finne svarene rundt gåten omkring Agnes Gerners, en liten jente og en husholderske sin død i 1942, da de tre skjelettene omsider blir funnet i Nordmarka 60 år senere. Løsningen er et kinderegg av ulike følelser for den som leser. Jeg kjente både på sorg, empati og lettelse i en og samme stund.

Det er som sagt lett å slippe superlativene løs på løpende bånd, men jeg velger å peke på en ting som jeg mener må ha vært avgjørende for at Sveen har vunnet både Riverton og Glassnøkkelen. Det er karakterene. Jeg har ALDRI (ja, jeg mener det alvorlig) møtt så troverdige og helstøpte karakterer i en roman. De er så levende, så ekte, og så utrolig virkelige at jeg nesten mangler ord. Hva er det forfatteren gjør? Hvordan får han det til? Det han skriver om og rundt disse menneskene blir så mye mer levende inni hodet mitt enn det andre romanfigurer blir. Jeg føler at jeg kjenner dem alle sammen. Det gjelder ikke bare de to hovedpersonene Tommy og Agnes. Det gjelder hver eneste biperson i hele romanen. De står fram med kjøtt, blod og SJEL. I mine øyne er dette et kunstverk. Et studium i karakterbygging. Kjære alle forlagsredaktører … Gi boka i gave til deres egne norske forfattere, og be dem lese for å lære litt.

Hadde jeg undervist på et litt høyere nivå enn ungdomsskole så ville jeg brukt denne boka flittig. Den er strålende på alle måter, og jeg klarer ikke å finne en norsk krimtittel de seneste tre årene som holder dette nivået. Til vinteren eller våren kommer den andre boka om  Tommy Bergmann. Vi kan vel trygt si at det blir «Den vanskelige andreboka» etter den suksessen Sveen har oppnådd med denne. Til gjengjeld vil en vinner av «Glassnøkkelen» bli solgt til så mange land, at jeg tror han vil ha til smør på maten selv om han ikke skulle klare å opprettholde det fantastiske nivået fra debuten.

Skal du lese en eneste krimbok i år (og ikke er blant dem som elsker blodig hardcorekrim med tempo som gir deg angina pectoris) ja, så må du lese denne.

5 comments

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s