Ekstrem forvandling

Ett skritt tilbake, eller to skritt frem? Det var den første tanken som slo meg etter å ha lest Frode Eie Larsens tredje krimroman «Jordtårer» fra LIV forlag. På flere områder tar forfatteren sjumilsskritt i riktig retning med denne romanen, men på veien til å bli en helstøpt krimforfatter har han også mistet noe av urkraften fra sine to første bøker «Hemmeligheten» og «Frostrøyk«.

«Jordtårer» markerer et hamskifte fra Frode Eie Larsen. Borte er de heseblesende uptempo-partiene. I hans to første bøker er protagonistene Oskar og Jessica i konstant fare. Forfulgt, hundset og jaktet på av skremmende sosiopater uten et hint av medfølelse eller vilje til å se annet enn blod og hevn. Det gjorde bøkene til en intens leseopplevelse der faren for å pådra seg angina var overhengende. Samtidig ble antagonistene nesten patetisk ondskapsfulle i sine tanker og handlinger. De manglet mye på å bli troverdige. Nesten litt ensidige «Terminators» om dere forstår hva jeg mener. Tempoet gikk også på bekostning av det litterære språket. Det var ikke tid og plass til nødvendig stemning og skildring.

Den tredje boken er det motsatte. I «Jordtårer» har forfatteren satt på håndbrekket. Her går det fra full gass til null gass. Hele kriminalhistorien er tatt ned og behandles med en varsomhet og ømfintlighet som overrasker leseren, og som gir krimboken et anstrøk av noe mye dypere enn ren underholdningslitteratur. Det er historien bak forbrytelsen som står i sentrum. Skjebnene, motivene og menneskene. Vi møter fantastiske karakterer som jeg tror selv våre største krimforfattere vil misunne Eie Larsen for å ha skapt. (Mer om dem senere…). Larsen har også gitt rom for at det gode språket og de litterære virkemidlene skal få både plass og rom å boltre seg i. Det kler ham. Forfatteren viser hva som egentlig bor i ham med denne romanen. Det lover svært godt.

En av tingene han gjør i «Jordtårer» er å gi samtlige karakterer i boka en egen synsvinkel. Det vil si … Bortsett fra en. Eddi Stubbs kvinnelige kollega Kari forblir heldigvis en gåte som vi ikke helt vet hva tenker og føler. En slik synsvinkelbonanza gjør romanen krevende å lese. De stadige hoppene i fortellerstemme gjør at en hele tiden må være på alerten mens en leser. På den positive siden så gjør dette at karakterene blir mye mer levende for leseren. Vi lever oss inn i livene deres, og forstår deres handlinger langt bedre. Hver og en av dem får en sjel. De blir troverdige, selv om handlingene kan være grufulle.Samtidig så gjør den ekstreme hoppingen mellom ulike synsvinkler at vi som lesere nesten aldri får tid til å komme inn i en handling før perspektivet skifter. Det blir hektisk, oppstykket og oppjaget å lese. En ser historien fra alle vinkler, bauger og kanter. Det er jo opplysende, forklarende og interessant lesning, men det kaldkveler spenningen, drivet og tempoet. Det gjør at historien i seg selv blir en sakteflytende lavastrøm. Truende og skummel … Ja, så absolutt, men samtidig nesten like spennende å se på som det var å se på NRKs 24 timers livesending fra Eidsvollsbygningen i forbindelse med grunnlovsjubileet i vår. Tempoet og motoren som var så hinsides til stede i de to første bøkene er borte. Er det bra? Vel, på mange måter så trengte forfatteren å gire ned og se seg litt i bakspeilet. Men, jeg mener han kanskje har gått for langt med denne boken.

Jeg nevnte karakterene. De har iallfall hatt godt av det store temposkiftet. Som leser ble jeg bergtatt av noen av disse typene. Torstein, den hjerneskadde tenåringen, er helt fantastisk. Han skildres på en måte som jeg knapt har sett noen gjøre i tilsvarende bøker tidligere. Det er en enorm varme, en forståelse, en innsikt og en omtanke som pipler ut av forfatterens penn gjennom de sekvensene der vi følger Torsteins synsvinkel. Det er hjerteskjærende vondt til tider, men likevel så nydelig å lese. Det samme kan vi si om Harriet. Den 85 år gamle nabofruen til Torstein og Tollef er et skue. Hun er så sammensatt av et langt liv med både gode og dårlige erfaringer og opplevelser at vi merker sindigheten, roen, tryggheten og visdommen komme ut fra hver eneste lille rynke i ansiktet. Vi har alle møtt henne som har sett så mye, og opplevd så mange av livets gåter og traumer, at i nesten blir litt ærbødige i møte med dem. Frode Eie Larsen klarer faktisk å skildre et slikt menneske på en svært troverdig måte. Det er et kunststykke i seg selv. Jeg kunne tatt flere. Alle de tre karakterene i bihistorien rundt forsvinningen er svært sammensatte, troverdige og helt spesielle.

Selve kriminalmysteriet er for så vidt enkelt. Den hjerneskadde gutten Torstein elsker å grave, og en dag graver han opp beinrester etter et menneske ved gården. Dette skaper oppstandelse hos flere, ikke minst hos den lokale presten. Neste natt skjer det noe som setter funnet i et helt annet lys, og både politi (Eddi og Kari) og media (Oskar og Jessica) vikles inn i saken rundt Torsteins gravfunn. Samtidig forsvinner en liten baby fra en hage i en bygd i nærheten. Et personlig drama utvikler seg rundt denne hendelsen som naturlig nok også opptar den distrè og rufsete politimannen Eddi Stubb og hans avdeling. Svarene ligger i relasjonene og interaksjonene mellom menneskene. Derfor er det også på sin plass at vi har alles synsvinkler. Det er kun gjennom disse vi kan oppnå full forståelse for de handlinger og valg som er blitt gjort og som gjøres underveis.

Hva skal vi så konkludere med? Jordtårer er en annerledes kriminalfortelling. Det er en krim der du kommere dypere inn i historien og nærmere inn på menneskene som befinner seg i og rundt ugjerningene. Det er en krim som skaper forståelse og innsikt mer enn den skaper spenning og drama. Den er svært godt skrevet, men det er en krevende øvelse å klare å følge alle de ulike synsvinklene som forfatteren bevisst har benyttet seg av. Boken er god. Det er en bok til ettertanke. Det er en bok der du blir glad i og lærer karakterene bedre å kjenne enn det du vanligvis gjør i kriminalromaner. Boken tar opp viktige etiske problemstillinger, og den setter spørsmålstegn ved våre valg og våre handlinger. Språket er dempet, rolig og til tider langt mer litterært sett opp mot hva vi har sett fra forfatteren tidligere. Samtidig så er mye av intensiteten, tempoet, drivet og spenningen forsvunnet. Du leser ikke Jordtårer med hjertet i halsen. Protagonistene befinner seg aldri i reell fare, og antagonistene er ikke truende ovenfor noen andre enn for de som har berørt dem emosjonelt. I en slik setting blir spenning, skrekk, frykt og gåsehud umuligheter. Trolig er dette bevisste valg. Uansett så er det et markant hamskifte. Det blir utrolig spennende å se hva forfatteren har valgt å spinne videre på i høstens nye roman «Du skal lide». Jeg gleder meg til å se resultatet.

Min anmeldelse av «Hemmeligheten»

Min anmeldelse av «Frostrøyk»