Når alt rundt deg forsvinner

I går hadde jeg en av disse stundene dere bokelskere kjenner så godt. Følelsen av at alt rundt deg forsvinner fullstendig. Det eneste som eksisterer i hele verden er teksten foran deg og den historien som fortelles. Du er der fullt og helt uten den minste anelse om hva som skjer en halvmeter fra deg. Vi kan bruke utslitte fraser som «oppslukt» og «fanget» , men de er egentlig ikke i nærheten av å dekke den følelsen det er når tiden stanser og verden forsvinner. Men, hva er det egentlig som kjennetegner denne kvaliteten ved en bok? Finnes det noe vi kan peke på og konkretisere? Hva er det som skiller en spennende og god fortelling fra det helt geniale og altoppslukende?

Svaret er nok individuelt. Det som får meg til å bli slørete i blikket og mo i knærne blir med stor sannsynlighet oppfattet som kjedelig, platt og uengasjerende av andre. Når jeg er fra meg av begeistring over noe jeg har lest, så vet jeg at det er andre som rister fortvilet på hodet av meg og lurer på om jeg er riktig vel bevart. Betyr dette i så fall at det ikke finnes noe slikt som en fellesnevner her? Er det ikke en eneste knagg vi kan henge jakka fra oss på, og si at her … Akkurat her …. er det denne forfatteren har gjort det geniale som gjør at folk glir inn i komatøse tilstander mens de leser? (Her tenkt positivt, at de ikke er tilsnakkende. Verden utenfor eksisterer ikke). Jeg vet ikke … Det er derfor jeg spør.

I går kom denne følelsen over meg. Jeg leste i tre-fire timer i strekk, og trodde at jeg knapt hadde lest i en halvtime. Ingen mat eller drikke, og boka ble til og med lest på det lille rommet ved en anledning. Folk hadde visst snakket til meg gjentatte ganger uten å få noen som helst kontakt og respons ut over et fraværende «Mmmm …» på alle spørsmål. Boka jeg leser om dagen er «Sannheten om Harry Quebert-saken«, og den har altså denne kvaliteten ved seg som gjør at jeg forsvinner. Men hva er det for noe? Er det plottet? Er det språket? Er det spenningen? Er det stemningen? Er det karakterene? Hva er det som skiller det fengende og spennende fra det altoppslukende?

Jeg har altså ikke svarene. Hadde jeg hatt det så ville jeg skrevet tidenes internasjonale bestselger i stedet for å sitte her og klimpre på en bokblogg som knapt tusen andre spesielt interesserte leser hver dag. Jeg tror ikke forfatterne selv vet det heller. De krangler ustanselig over hva det er som er «kjennetegn på litterær kvalitet» ved en roman. Det finnes nemlig ingen oppskrift. En kan gjøre alt det riktige, og samtidig ha et vanvittig skrivetalent, uten at det fenger en eneste sjel der ute. På samme måte kan en faktisk være en ganske ordinær skribent og gå i alle fallgruver som finnes, men likevel stå der i beste sendetid med en bestselger mellom hendene. Hva er greia liksom?

Noen ting er enkle å peke på. Dampende sex selger. Uten det ville ikke E.L. James og Sylvia Day solgt et eneste eksemplar av sine bøker. Så enkelt er det. Stripp «Fifty Shades of grey» for sex, og du står igjen med noe svært få ville funnet glede av å lese. Det samme gjør ekstrem og bestialsk vold. Jeg tviler på at Jørgen Brekke og Kepler-paret ville solgt veldig mye av sin første bok uten dette elementet. Men … Det er jo ikke disse bøkene som sluker oss, er det vel? Jeg har ikke hørt om mange som har blitt hypnotisert av «Hypnositøren» for å si det slik. Det er bøkene som har «det lille ekstra» som gjør dette med oss. En trent leser lar seg ikke forføre av salgstall og hyper. De leser hver bok for det den er uavhengig av forfatternavn eller sjokkselgere. Hele tiden på jakt etter dette unike og spesielle som gjør at de slukes med hud og hår i lesingen.

Jeg har sett at mange får denne opplevelsen gjennom Jojo Moyes «Et helt halvt år«. Noen trekker fram «Saman er ein mindre aleine» av Anna Gavalda eller IQ84 av Haruki Murakami. Av norske forfattere så må vi vel si at Lars Saabye Christensen har klart det samme med både «Beatles» og «Halvbroren«, bare for å ha tatt ett konkret eksempel. I krimlitteraturen skjer dette heller sjeldent. Det har ikke nødvendigvis med kvalitet å gjøre, men med formål. Det er spenningen som skal være i sentrum, og da må ofte mye annet vike for å holde på motoren og nerven. Jeg ser mange bokbloggere framhever bøker som fikk dem til å smelte fullstendig. Den ultimate leseopplevelsen. Men, jeg har nesten aldri lest at de faktisk klarer å sette gode nok ord på hva det var som var så spesielt at de lot seg fullstendig rive med. Meg selv inkludert, bare så det er sagt.

Derfor gir jeg dere en liten utfordring i dag kjære bloggere. Velg dere ut en bok som dere linker deres omtale eller anmeldelse til her i kommentarfeltet. Skriv også litt om hva det er dere tror skaper denne kvaliteten som gjør at vi lar oss synke inn i historien. La meg og mine lesere få høre om dere mener og tror at gulloppskriften  finnes der ute. Eksisterer litterær alkymi?Avslutt med en liste på 3 bøker som har gitt dere #denfølelsen 🙂

Her er min liste:

1. Ned til elva av Leif Enger

2. Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker (holder på med den)

3. Engler & Demoner av Dan Brown