Heksejakt over stokk og stein

«Presteskapet» er Sonja Holtermans første krimroman, og kom ut på Juritzen Forlag for et par år siden. Den er en ambisiøs roman der forfatteren kaster seg ut i et hurlumhei av handlingstråder, intriger, karakterer og historiske detaljer. Det er høyt tempo fra start til mål, og romanen spinner seg inn i en rekke bakgater som både forfatter og leser sliter litt med å komme seg ut av. Spennende? Ja, så absolutt. Men, Sonja Holtermans krimdebut ville hatt godt av en strammere regi, og en mer gjennomtenkt logikk.

Å kaste seg ut i krimsjangeren er en krevende øvelse. Det finnes så mange av oss der ute som opererer både som mestermenn og rakkere, for å bruke Holtermans egen terminologi i denne boka. De som påstår at krim er enkel litteratur burde prøve seg selv. Kravet til utspekulert plotting, planlegging og logisk spenningsoppbygging er store. Vi som leser krim har forventninger til hva vi skal møte i bøkene. Vi vil bli underholdt, overrasket, sjokkert og skremt. Vi vil at mysteriet skal utfordre våre små grå, og vi vil gjerne at historien fortelles med et visst anstrøk av litterær kvalitet. Alt dette, altså … Intet mindre.

Derfor er jeg også full av beundring for alle dem som kaster seg ut i denne skjærsilden og stiller seg lagelig til hogg for å bli kastet på bålet som kvakksalvere og sjarlataner. Det er med en viss ærefrykt jeg åpner første side i en ny krimforfatters litterære verden. Så også med Sonja Holterman. Hennes første bok i serien om krimjournalisten Ira Torgrimsson tar utgangspunkt i at likestillingsombudet er blitt drept i en mordbrann. Sentralt i etterforskningen står en gammel bok som forteller om hekseprosessene rundt Johanne som ble brent på bålet i Stavanger på midten av 1600-tallet. Etterhvert begynner flere kvinner å bli drept, eller forsøkt drept, og Ira nøster selvsagt i trådene som journalist.

Tempoet er skyhøyt. Den ene actionscenen overtar for den andre. Hovedpersonene er til stadighet på farten eller i umiddelbar fare. De eneste pusterommene vi får som lesere er parallellhistorien om den heksedømte Johanne som vi får bruddstykker av spredd ut gjennom boken. Ira og hennes narkomane venn Lars er til enhver tid hakk i hel på drapsmennene, og politiet kommer halsende etter så godt de klarer. Spenningen er til stede gjennom hele romanen. Holterman avslutter enhver løsning med en ny konflikt. Et enkelt, men effektivt grep. Det ville ikke forundre meg om forfatteren har studert «The marshall plan for novel writing» der dette er et hovedpunkt ved all skriving. Det gjør at leseren aldri får ro på seg til å slippe ned skuldrene.

Det som imidlertid bremser spenningen en god del er den litt overambisiøse planen til Holterman. Alt for mange karakterer med egne synsvinkler gjør at strukturen blir uryddig og uoversiktelig for leseren. De mange karakterene gjør også at det ganske raskt går helt i surr med navn. Hvem er denne Peder som hun skriver om nå? Olav ja … Var det han politimannen som … Nei! Ikke det nei … Hæ? Hvem er Ellen? Jeg husker ingen Ellen … Og slik går nu dagan … Dette blir etter hvert et irritasjonsmoment. Som leser faller jeg av, og må ofte bla meg tilbake i boka for å finne ut hvem vedkommende det skrives om er. Bedre blir det ikke av at medlemmene i Presteskapet litt etter litt mister sine pseudonymer og erstattes av helt andre navn. Da er forvirringen total.

En annen ting jeg må nevne her er de mange handlingstrådene. Vi følger heksen Johanne i Stavanger i middelalderen. Så har vi Iras kamp om omsorgsretten for sin stesønn. Iras jobb med å etterforske de spektakulære drapene. Politiets etterforskning av de samme begivenhetene sett gjennom etterforskningslederens øyne. Lars sin historie og forhistorie. Kjærlighetstråden mellom Ira og professoren Olav. Peders historie i fortid i noen tråder og i samtid i andre. Ellens historie under drapsforsøket og senere under en kidnapping. En av de andre prestene sin synsvinkel (som vi tror er Peders, men som altså viser seg å ikke være det). Trenger jeg si mer? Her er det mye, og jeg har på langt nær nevnt alt. Det som skjer når det er så mange ulike tråder er at det bremser spenningen. Vi blir forvirret, og bruker mer tid på å finne ut hva som er hva enn på å få med oss dramatikken i det som skjer.

Et annet problem med så mange tråder er jo at alt skal nøstes opp til slutt, og da aller helst på en logisk og troverdig måte. Det skjer bare delvis. Vi tror ikke på Iras totalt manglende vurderingsevne når hun gang på gang unnlater å opplyse politiet om sentrale og viktige detaljer. Dette til tross for at hun gjentatte ganger blir en direkte årsak til at mennesker dør rundt henne. Vi tror ikke på romantiseringen av Lars. Ikke at det ikke finnes hyggelige heroinmisbrukere der ute, men Lars er så fysisk og psykisk oppegående, og dessuten tvers igjennom så god og snill at han mister troverdighet. Det nærmeste han kommer å være junkie er noen få scener der han er «litt urolig og rastløs. Det er jo lenge siden han fikk medisinen sin». Iras «Plutselige» åpenbaring av løsningen er også svært lite troverdig. Hun googler litt rundt prester og hekseprosesser på 1600-tallet i Norge, og så helt ut av det blå kommer tanken på om det kan være en direkte kobling til menn som ikke får samvær med sine barn. Hvor kom den tanken fra? Dessuten hadde hun selvsagt intervjuet en av disse mennene for to år siden, og dermed er hun på rett spor …

Som dere ser så har Holterman forbedringspotensiale, og jeg gleder meg skikkelig til å lese hennes neste roman «Frostgraven» som kom ut i januar. Det skal bli spennende å se om han har tatt noen grep i forhold til sin litt for ambisiøse debutroman. Hun vet hvordan en skriver spennende bøker, så jeg er ikke i tvil om at også neste rundreise med journalisten Ira vil bli en heseblesende affære. Enn så lenge så vil jeg anbefale dere å lese «Presteskapet» selv. Den er spennende, og veldig vanskelig å legge fra seg. En debut på det jevne, men med såpass mye kvalitet at det pirrer min nysgjerrighet.