En sønn å være stolt av

SønnenIngenting er vel mer nervepirrende for en forfatter enn å forlate en suksessoppskrift som har gjort en til et navn på verdensbasis. Etter ti bøker med Harry Hole i hovedrollen tok Jo Nesbø sjansen, og lot «Sønnen» slippe til. For en karakter …! Har vi noensinne sett en lignende type gå bananas i en norsk krimthriller? Sonny Lofthus er kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har lest om siden jeg fikk Hafez Al Assad i fanget i Jussi Adler Olsens Kvinnen i buret. En ting kan jeg umiddelbart si. Nesbø fungerer akkurat like godt uten gode gamle Harry H.

Er det ikke gøy når en karakter er så annerledes, så sammensatt, og så uimotståelig uforutsigbar at en som leser gir seg ende over? Det er jo disse vi er på jakt etter hele veien, er det ikke? Roar Sørensens «Stingo» fra Smertens Aveny og Magellans Kors. «Else» i Vidar H. Andersens «Mysteriet«. Carl August Gilbert Hamilton i Jan Guillios bøker fra 90-tallet. Libby Day i Gillian Flynns «Mørke rom«. Det er en del av dem der ute, og de gir meg frysninger på ryggen hver gang. Sonny Lofthus har dette ved seg. Det gåtefulle, spennende og underliggende. Vi aner hva som ligger under overflaten uten å få direkte kjennskap til det. Det er scream-don`t tell på høyt nivå. Det blir aldri sagt hvordan han egentlig har det, men vi skjønner det likevel sett fra alle andre sin synsvinkel. Vi observerer Sonny gjennom andre.

Akkurat dette er et særtrekk ved «Sønnen» som roman. Ikke en eneste gang er vi på innsiden av hodet til Sonny Lofthus. Hovedpersonen har ingen synsvinkel. Alt vi ser av ham ser vi gjennom de andre karakterenes observasjoner og tanker. Her er det lett å trekke paraleller til Bibelens Jesus slik han blir framstilt i det nye testamentet. Vi ser ham gjennom de andre. Dette momentet er forøvrig velkjent for alle som har lest litt om boken.

Nesbø leker seg med Bibelen, og boken er full av preferanser til den hellige boken. Flere av historiene er nesten som speilbilder av historier og lignelser fra Bibelen. Bibelnavnene er brukt bevisst. Jeg skal ikke kjede dere i hjel med alle paralellene, men nøyer meg med noen få av dem. I «Sønnen» blir Sonny innlosjert på et hospits av en omtenksom kvinne som heter Martha. Ser vi til Bibelen så er Martha en av de kvinnelige velgjørerene som åpnet sitt hus for Jesus og hans følge, omtalt i Luk 10,38–42. Simon Kefas er politietterforskeren. Et navn som spiller tilbake på Simon Peter, Jesus disippel. Sonny selv er jo omtalt som selveste «Sønnen», og han soner flere dommer for forbrytelser han aldri har gjort. Han er profesjonell syndebukk, i kristne termer soner han for andre. Han blir Menneskesønnen. I tillegg så har han en indre glød og varme som forbløffer alle han møter. Varme hender, et mildt vesen, og et blikk som får en til å føle en intens salighet. Jeg sier som Åge Aleksandersen … : Åh, va det du Jesus? 

Jeg har lest en del om denne utgivelsen, og visste derfor en god del både om handlingen og intensjonen til Nesbø. på mange måter en berikelse i leseprosessen, men samtidig så skulle jeg ønske jeg ikke hadde visst like mye. Det er som å vite at du skal bli truffet av et godstog på veien, og derfor klarer du ikke helt å glede deg over turen fram til det skjer. Jeg visste at Nesbø ville eksperimentere med hvor langt han kunne dra sympatien vår til en hovedperson. Hvor langt kunne han tøye strikken før vi ville støte Sonny Lofthus, eller for den saks skyld Simon Kefas,  fra oss? Svaret er langt. Veldig langt … Dette er en lek med antihelter i sin ytterste form. Hovedpersonene har så mange åpenbare feil, usympatiske trekk og mangler at vi normalt sett skulle gitt blanke F i hvordan det gikk med dem. Det gjør vi altså ikke.

Boka har alle Harry Hole – kjennetegn i form av tempo, intensitet og spenning. Finurlige vrier og overraskende vendepunkt. En sylskarp komposisjon som får leseren til å vri seg i uutholdelig spenning. En Oslo-noir der vår hovedstads underverden blir utbrettet i all sin vederstyggelighet. Helt på grensen til å bli naturalistisk i skildringene. Ikke helt Sørensen ennå, men neimen ikke langt unna heller. Nesbø har jo badet i dette miljøet helt siden «Gjenferd». Det mørke, skitne, dystre, håpløse og farlige. Likevel så klarer han kunststykket å skape mennesker med sjel og varme i dette landskapet. Imponerende godt gjort, spør dere meg.

Jeg er jo blant dem som oppriktig mener at man aldri skal holde det mot en forfatter om han selger eller ikke selger. Om han blir promotert i form av pallesalg og TV-reklame, eller om bokhandelen knapt har ham på D-lista si med ryggen ut i innerste støvbelagte bokhylle. Det er boka som avgjør. Teksten. Historien. Språket. Ikke navnet, eller om forfatteren er en kul fyr eller ikke. Det har gjentatte ganger blitt satt spørsmålstegn ved akkurat dette når det gjelder min blogg, og jeg er litt lei av det for å være helt ærlig. Når jeg bruker superlativer og positive ord så er det fordi jeg faktisk har LIKT det jeg leste. Det er ikke fordi jeg har snakket med vedkommende, eller fordi han har et stort navn. Jeg synes det er viktig å understreke før jeg nå kommer med godordene.

«Sønnen» er en knakende god krimthriller. Den er etter min mening både godt skrevet, godt plottet og godt fortalt. Det er spennende lesing fra begynnelse til slutt. Historien er annerledes, og de bibelske preferansene interessante. De gir boka en ny dimensjon som pirrer nysgjerrigheten. Nesbø klarer seg utmerket godt innen denne sjangeren uten Harry Hole. Dette visste vi for så vidt fra før. Hodejegerne er en glimrende bok jeg vil anbefale. På mange måter er «Sønnen» nesten som en befrielse å regne etter at Harry har blitt i overkant sliten i de to siste bøkene til Nesbø.

Jeg ser det er mange som velger å gi denne boka toppkarakter, og jeg forstår dem godt. Hos meg blir det bare nesten. Jeg slet litt med kommunikasjonen til tider. Flere ganger måtte jeg stoppe opp for å forstå hva det var som var skrevet. Litt svake referansebindinger, litt kronglete setningsstruktur, og en overordnet kapittelinndeling som jeg mener burde vært mer logisk oppbygd. Det er også et helt kompani av karakterer i romanen, og Nesbø er ikke flink til å lede leseren tilbake til hvem de egentlig var når han skriver. Noen steder blir han også i overkant svulstig i beskrivelsene sine. Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette bare er smårusk som jeg kunne se forbi, men det er det altså ikke. Boka er litt tung å tygge på noen steder.

Likevel så er jeg altså begeistret. Det er først og fremst Sonny sin fortjeneste. Jeg elsket ham. I all sin elendighet og skruppelløse framferd så er han kanskje mer et menneske enn det noen av oss noen gang har vært. En herlig figur som jeg vil savne. En som gjør inntrykk på leseren og setter spor. Det samme gjør historien. Det er en fortelling jeg aldri kommer til å glemme. Boka har fått mye skryt og oppmerksomhet i media, og derfor også mye kritikk fra dem som mener slikt pallesalg og hyping er fullstendig feil. Til dem vil jeg bare si at JEG synes skryten er velfortjent. Boka er knallgod. Det er ikke Hamsun eller Bjørneboe, for all del … Men det er ikke Dag Solstads bøker heller spør du meg … La all omtale, opphausing eller kritikk ligge. Les boka og gjør opp din egen mening. Jeg tror du og Sonny Lofthus vil få noen fine timer sammen. 🙂

Les artikkel om «Sønnen» fra Dagbladmagasinet her:

 

Les utdrag av boka her:

 

Min anmeldelse av Nesbøs seks siste Harry Hole bøker:

Marekors

Frelseren

Snømannen

Panserhjerte

Gjenferd

Politi

7 comments

Add Yours
  1. Åslaug

    Har nettopp hentet boka på biblioteket, og etter omtalen din gleder jeg meg virkelig til å lese den. Det har vært så mye annet, både bøker og andre saker i livet mitt en periode, så Nesbøs «Sønnen» har kommet i annen rekke. Nå skal jeg lese Tom Egelands Den 13. Apostel og Sønnen i dagene framover. Ser fram til begge!

    Liker

  2. Tine

    Kjempegøy å lese omtalen din, med dine refleksjoner rundt hvorfor en liker det en liker. Det må være lov å like en bestselger. Sønnen gikk rett hjem hos meg også. Jeg har alltid lest Nesbø og syntes den siste boken med Harry Hole var veldig bra, men på tross av dette kunne jeg godt like en bok uten denne helten.

    Liker

  3. Marianne

    Til en forandring var dette en Nesbø-bok jeg likte! (sånn rent bortsett fra Snømannen, som var superb). Det er med andre ord mye her som ikke er Harry – pun intended. Jeg likte boka. Jeg likte Sonny. En hel haug mye bedre enn jeg noen gang har likt Hole. Jeg likte persongalleriet og jeg likte de løse bindingene. I det store og hele kan dette være boka som gjør at jeg leser flere fra Nesbø. Etterhvert. Som ikke er Harry 🙂 God omtale!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s