Dramatisk nedgang i boksalget

I dag kan vi lese på det litterære nettstedet Bok365.no at salget av oversatt skjønnlitteratur opplever en dramatisk og urovekkende nedgang i første kvartal i år. En omsetningssvikt på hele 40 millioner i forhold til fjoråret er tall som vil få mange i de store forlagene til å klø seg i hodet. Er det en varig trend vi ser, eller skyldes nedgangen andre faktorer? Jeg mener bestemt at det er en naturlig svingning. Her er min høyst navlefokuserte mening om hvorfor det er slik:

De store navnene på oversatt skjønnlitteratur denne våren er navn mange av oss knapt har hørt om, før de nå plutselig figurerer på toppen av salgslistene. Jojo Moyes og Amy Tan. Liane Moriarty, James Bowen og Maria Semple. Du skal ha vært rimelig boknerd for å ha hørt om disse navnene for et år siden. Nye navn med gode bøker. Men, nye navn trenger tid for å feste seg hos folk flest. Den store kjøpegruppa. De som ikke tråler alle bruktbokhandlere, antikvariater, går på smale litteraturfestivaler og har en hemmelig drøm om å faktisk bo i en toppleilighet oppå det lokale biblioteket.

Vi snakker altså om den vanlige bok-kjøperen. Hun og han som er mainstream, og som faktisk ikke kjøper mer enn 2-3 bøker i året (grøss!). Selv om det er trist, så er det først når en når ut til denne massive kjøpegruppen at en bok tar av for fullt, og kan kalles for Hel ved (tok dere den?). Det er når en bok blir en snakkis på arbeidsplassen, i syklubben eller på treningssenteret at boksalget går i taket. Og har en først nådd ut til denne gruppen, ja så når en dem igjen og igjen. Til og med backlisten kan vekke interesse da.

Hvor ofte har det skjedd de siste 15 årene? Nja … Det spørs jo litt hvor en setter grensen. Dersom vi holder oss til oversatt skjønnlitteratur for voksne så klarer jeg ikke fiske opp mer enn 6-7 titler. Har dere noen flere klistret til internminnet så nevn dem for all del i kommentarfeltet.

«Da Vinci Koden» av Dan Brown, «Drageløperen» av Khaled Hosseini, «Drømmehjerte» av Cecilie Samartin, «Alkymisten» av Paulo Coelho, «Øya» av Victoria Hislop, «Saras Nøkkel» av Tatiana de Rosnay og «Fifty shades of grey» av E.L James. Jeg vil understreke at dette er min høyst personlige liste over titler hentet fra en hjerne som husker det den vil huske og lite annet  ifølge min kone. Jeg vil tro at ingen av titlene fra senhøsten 2013 og vinteren 2014 er i nærheten av slike tall som det disse kunne skilte med. I laget under de virkelige hyllevelterne finner vi andre bøker som også treffer mainstreampublikummet godt. Fra senere tid må vi vel kanskje si at serien rundt «Tirsdagsdamene», «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant», Kepler-serien, og et par andre storselgere befinner seg. Andre? Nevn i fleng. Her er knapt noen glemt, så da er vel de fleste glemt 😉

Ingen av disse som er nevnt her har hatt en bok ute i denne perioden fra jul og fram til nå. Det nærmeste er vel «Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini fra i høst, og «Inferno» av Dan Brown fra i vår. Eller vent … «Analfabeten som ikke kunne regne» ble vel utgitt nå nylig, men den har vel på langt nær blitt den suksessen Vigmostad og Bjørke hadde håpet på etter farsotten rundt Hundreåringen. Det jeg prøver å si er at vi har hatt en fattig bokvår med tanke på de store navnene. De som fylles i store sjokkselgere på Mix-kiosker, Shellstasjonene og på Jokern på hjørnet. I år har de bøkene (eller rettere sagt den boka) vært norsk. Jeg trenger ikke dra med meg sønnen på butikken lengre. Han er jo der allerede ….

Ingen av de tre store forlagene har hatt en eneste storsatsing med et velkjent utenlandsk navn denne våren. Kanskje med unntak av Aschehougs utgivelse av «Alfabethuset» av Jussi Adler Olsen. Men, det er en gammel utgivelse, og ikke en «Avdeling Q-roman», og det svekker nok salget en del vil jeg tro. Når de sterkeste navnene fra våre tre største forlag er Lucinda Riley, Johan Theorin og Robert Galbraith så trigger det ikke kjøpekortet til å gløde hos herr og fru Hvermansen. Det er de store navnene som gjelder når vi snakker klingende mynt i kassa.

Bazar og Juritzen har vært de to ledende på oversatt litteratur de siste årene. Men heller ikke hos dem har det florert i fantastisk spennende titler denne vinteren og våren. «Den lange hvite skyers land» fra Bazar og «Forundringenes dal» fra Juritzen er inne på topp 20 lista, men ingen flere. Det nye forlaget når det gjelder å selge oversatt litteratur er utvilsomt Bastion. «Et helt halvt år». «En gatekatt ved navn Bob» og «Tirsdagsdamene» er alle tre svært innbringende suksesser for dette relativt nye forlaget på markedet. Så får vi se om et år eller to om Jojo Moyes har blitt en ny Cecilia Samartin, eller at hele Norge venter på neste utgivelse av James Bowen.

Jeg mener derfor at det som Bok365 omtaler som en kollaps i dette markedet mer eller mindre er en konsekvens av at ingen av de utenlandske store forfatternavnene har hatt utgivelser i løpet av de siste månedene. I tillegg så har folk både forhåndsbestilt og kjøpt på Jo Nesbø og Tom Egeland. Når en da kun kjøper en to-tre bøker i året (grøss!) så blir det ikke mange plasser ledig på podiet for utenlandske oversatte forfattere som kun bokormer med Deweys desimalklassifikasjon i vokabularet har hørt om. Slik er det bare. Bare vent til høsten. Da kommer Samartin med ny bok. Det kommer til å tapetsere de fleste butikkvinduer, og få pyntet litt på salgstallene tenker jeg.