Horst på autopilot

nattmannenNattmannen er Jørn Lier Horst sin femte roman om William Wisting. Så langt så har de fire første bøkene vært en jevnt stigende kurve, og hans fjerde bok «Den eneste ene» gav jeg toppkarakter. Så er det slik da, at når en har lest noe som er skikkelig bra, så øker forventngene proporsjonalt med dette. «Nattmannen» er ikke en dårlig krimbok. Den er helt grei. Den er OK… Jevnt over godt skrevet og sånn passelig spennende. Men, sett opp mot det jeg har skrevet om hans bøker tidligere, så blir jo dette en liten nedtur. Jeg velger å tro (og håper) at «Nattmannen» er et hvileskjær på veien mot bedre rundetider.

Det hele er litt pussig egentlig. «Nattmannen» var på mange måter den romanen som gjorde Horst til et navn på manges lepper. Han fikk bedre kritikker, og Akersgata AS fikk øynene opp for Wisting & Co. Så kommer jeg seilende fem år senere og sier det motsatte. Vel, det får stå sin prøve. Jeg kan ikke annet enn å være dønn ærlig på mine tilbakemeldinger på leste bøker, og kan ikke ta hensyn til hva forfatteren heter og hva andre anmeldere måtte mene.

I Nattmannen må William Wisting oppklare to drap som skjer i Larvik. Anslaget er spektakulært med funnet av en ung pike sitt hode tredd ned på en gjerdestolpe midt i Larvik sentrum. Ikke halshogd, men til alt overmål saget av mens jenta enda var i live. Ren, pur og jævlig ondskap. Litt spekulativt kanskje …? Joda, men Horst fortsetter ikke i samme spor, og blir derfor tilgitt 😉 En dag senere blir en mann av sammeasiatiske  etnisitet funnet i et tjuvfiskegarn ute i fjorden. Så er spørsmålet hvordan disse to episodene henger sammen. Wisting må i tillegg forholde seg til Line, sin egen datter som har blitt VG-journalist, og dette skaper en del krøll i henhold til habilitetsprinsipper og presseskikk. Vi følger datterens synsvinkel vel så mye som etterforskeren i denne boka. Kanskje er det dette trekket som gjør at jeg faller av underveis? Datteren til Wisting mangler litt substans, og journalistvinklingen er ikke det mest spennende utgangspunktet etter min mening. Saken vikles etterhvert inn i en annen og eldre sak om en gjenglemt koffert på jernbanestasjonen i Larvik, og innholdet i denne. Jakten på drapsmenne fører Wisting blant annet til Afghanistan og til Sverige, før det hele løser seg.

Jeg har noen tanker rundt hva det var som ikke fenget med denne Wisting-krimmen:

1. Antagonistene befinner seg til enhver tid på god avstand fra etterforskeren og hans nærmeste. Kun en gang havner datteren i en viss fare, og Wisting det samme i en enkelt scene. Da har jeg ikke tatt med avslutningscenen der alle involverte befinner seg i skuddlinjen. Antagonistene fremstår derfor ikke som veldig truende. De bare er der, og griper ikke inn i verken Wisting, etterforskningen eller datterens sfære før helt til slutt. Dette er et grunnleggende feilgrep ved en spenningsfortelling. Antagonisten må være til stede i fortellingen. Enten fysisk, eller i det skjulte ved at vi lurer på hvem det er. Av og til begge deler. I Nattmannen vet vi rimelig tidlig hvilke personer som har begått ugjerningen, og disse er stort sett på rømmen uten å være i umiddelbar nærhet av der handlingen foregår i de to protagonistene sitt liv.

2. Mysteriet uteblir. I starten av boken er undringen hos oss lesere kjempestor. Hva i all verden kan få noen mennesker til å gjøre noe så ondskapsfullt? Men, datteren til Wisting nøster raskt opp noen spor som gjør alle andre villspor overflødige. Vi forstår at hun er på rett spor, og hun leier hele veien faren i riktig retning. Det blir med andre ord en enkelt teori som danner et hovedspor, og det er etter de første hundre sidene aldri noen tvil om hvem som har gjort dette, hvordan det skjedde, og hvorfor. Spenningen ligger da mest i hvordan det hele henger sammen. Det blir selvsagt nøstet opp litt etter litt slik det skal gjøres i en spenningsroman. Men, det alene redder ikke spenningen etter min mening. Det er ikke interessant nok.

3. Mangel på konflikter. Nattmannens bakteppe åpner opp for en rekke konflikter som kunne økt spenningen betraktelig. Påtalemyndighetenes mediakåte etterforskningsleder. Lines lefling med romantiske tilnærmelser til en kriminell. Wistings gryende kjærlighetsforhold etter konas død. Nattmannens korrupte fangarmer og nettverk. Lines dobbeltrolle som polititipser og journalist. osv.osv. Her er det mange steder det virkelig kunne oppstått både glør og gnister, men det gjør det aldri. Alt dette blir kun potensiell energi. det er der hele veien, men det utløses aldri med en opprivende konflikt.

Jeg stopper der. Blir lett for mye av det gode når jeg gjør et tafatt forsøk på å være tastaturtøff. Jeg er en snill mann, og liker ikke å grafse for mye i gjørma. Nattmannen er som jeg sa i ingressen helt OK, men jeg har en viss mistanke om at mesteren Horst ikke er veldig oppsatt på å skrive OK krimromaner. De skal gjøre noe med leseren. Røre ved dem. Få dem til å sitre i spenning. Det gjør dessverre ikke denne romanen. Jeg er trygg på at det er et hvileskjær. Selv Johan Olav Koss trengte det i noen av sine løp. Mitt personlige prosjekt» Horst ganger 10″ fortsetter med uforminsket styrke. Neste ut er «Bunnfall»

 

2 comments

Add Yours
  1. Spennende bunnfall | Bokbloggeir

    […] var en smule kritisk til Horst sin femte bok i serien. Nattmannen klarte aldri fenge meg slik de fire første bøkene gjorde. Jeg antydet i anmeldelsen at …, og det er med stor glede jeg kan underskrive på at jeg hadde helt rett. De fleste av de store […]

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s