Eventyrskatt for voksne

Nostradamus testamente. Tittelen alene skaper både nysgjerrighet og forundring, og den er en invitasjon til en røverhistorie som har fengslet mange. Den franske spåmannen var selv en myteomspunnet røver. Han skrev aldri noe testamente, og hadde så vidt meg bekjent aldri så nære relasjoner til verdens maktmennesker som det Tom Egeland fabulerer om. Men, det er her Egeland viser oss sin genialitet. Han får oss (nesten) til å tro alt han skriver. Den fjerde boken om Bjørn Beltø skuffer ikke.

Mitt store Beltø-prosjekt som jeg startet på i januar nærmer seg slutten. En bok i måneden frem til «Den 13.disippel» ser dagens lys 6.mai. I går ble fjerde og siste bok fullført, og nok en gang så smiler jeg i det skjegget jeg ikke har. Tom Egeland klarer nok en gang kunststykket å gjøre verdens mest usannsynlige historie troverdig. Det er så finurlig og forseggjort at det er en fryd. 600 sider med kreativ og sprudlende historieforfalskning, riv – rav – ruskne gærne soldatmunker, høytravende teologisk tankespinn, og en ellevill jakt gjennom Firenzes kulturminner, biblioteker og gallerier. Det er pur galskap satt i system. Eller om du vil … eventyr for voksne.

Med fare for å gjenta meg selv i mine anmeldelser av Egeland sine fire bøker om arkeologen Bjørn Beltø, så vil jeg sette fokuset på det som skiller Egeland fra andre forfattere innen samme sjanger. Dan Brown har jeg nevnt før, og det finnes svært mange likhetstrekk der. Men, flere av vår samtids forfattere har begitt seg ut på samme slagmark for å prøve å gjenskape Browns suksess. Hva er det som gjør at Egeland skiller seg ut?

For det første så tør han å dra strikken til bristepunktet når det gjelder det aller meste. Han går lenger enn alle andre i å blande sammen fiksjon og fakta. Han frigjør seg langt mer fra litterære normer og regler enn sine sjangerkamerater. Han dykker enda dypere ned i researchmaterialet enn andre, og går ikke til side for å gjengi lange sekvenser fra disse kildene. Han (og forlaget) bruker visuelle virkemidler innen offset for å gjøre manuskripter, brev og kodekser mer troverdig. Andre også gjør dette i noen grad, men ingen så mye som Egeland. Han tør å dra konspirasjonsteoriene sine mye lengre enn det de fleste ville våge. Slik sett så står Tom Egeland fram som langt mer vågal. Faren for å ikke bli tatt seriøst er overhengende.

For det andre så skriver Tom Egeland mye bedre enn det de fleste av hans likesinnede gjør. Kanskje med unntak av akkurat Dan Brown, som jeg ser på som en brilliant mester også når det kommer til språk og uttrykk. Egeland har sekvenser i alle sine fire romaner som er nydelige. Små litterære perler som dukker opp mellom alt det vanvittige som skjer. Det er partier i romanene hans hvor jeg bare nyyyter språk og ordbilder. Lager meg små hareører (Nei FY!) for å kunne finne dem igjen senere. Skriver dem opp i et lite register av gullkorn. Disse sekvensene gir meg et skrikende behov for å kunne skrive selv. Skape noe. De inspirerer og lokker. Så kan det godt går 37 sider til neste gang en sånn sekvens åpner seg på boksidene foran meg. Det er litt av det forunderlige med Tom Egelands bøker. De er et lappeteppe av ulike litterære sjangre. Ulike skrivemåter. Ulike uttrykksmåter. Han kan gå fra å være svulstig litterær og skildrende på en side til å bli en skarpsindig naivist på den neste. Så plutselig kommer et brev fra oldtiden, før du uten forvarsel blir sendt ut på en halsbrekkende biljakt der alt er skrevet med korte huggende setninger for å øke tempo og driv.

I Nostradamus Testamente blir albinoarkeologen (er det et ord forresten?) Bjørn Beltø kastet ut i en forrykende jakt etter at en forelesning han var på ble angrepet, og der aksjonistene kidnappet den forelesende professoren og hans sønn. Tilbake står Beltø sammen med professorens kone, og blir bedt om å hjelpe henne å finne mannen. I et henfall av umulig kjærlighet (et helt vanlig Beltø-dilemma) lar han seg lokke til å ta opp jakten. Professoren som er kidnappet foreleste om et nylig funn av et brev fra Nostradamus til Comino den Store. Et brev full av koder og anagrammer. Beltø håper på å finne professoren og kidnapperne gjennom å løse kodene, men origalbrevet er forsvunnet, så han må finne svarene på Nostradamus sine gåter gjennom andre veier. Så kommer de på rekke og rad alle de teologiske konspirasjonsteoriene som Tom Egeland er så kjent for. Vær på vakt for skumle munkeordener, tempelriddere, historien bak paktens ark, Medici-familiens konspirative maktpolitikk i Italia, Cæcars grav, det tapte biblioteket i Alexandria, Orakelet i Delfis magiske hodesmykke og hemmelige avdelinger ved CIA. Det er der alt sammen, og mye mye mer. I sentrum av de historiske begivenheter finner vi selvsagt den sagnomsuste spåmannen Nostradamus. Men, her møter du også en rekke paver, Leonardo Da Vinci, Macchiavelli, Cæcar, Kleopatra osv.osv. Egeland tar deg dit det skjer for å si det slik. Den eneste plassen han feiger ut er når Beltø møter paven. Her har forfatteren (av respekt?) unnlatt å bruke den ekte paven. Men, på finurlig vis brukt navnet til en selvutnevnt settepave som levde i landflyktighet i Amerika fram til han døde for noen få år siden.

Boken har driv og spenning fra start til mål. Der det ikke er spennende er det proppet av interessante historiske teorier og detaljer, mens det motsatte skjer når handlingen forflytter seg tilbake til nåtiden. Da er gåtene og drivet tilbake for fullt og dette gjør det hele så nervepirrende at jeg fortærte et helt sett med fingernegler på veien gjennom mursteinen. 600 sider er mye. Men, det må sies å være et godt tegn når jeg bruker langt kortere tid på disse sidene enn på en vanlig 250 siders krimbok. Med Tom Egelands bøker i hus så leser jeg oftere, mer og i lengre strekk om gangen.

Nostradamus testamente er en fantastisk røverhistorie der Tom Egeland ser ut til å ha ekspirimentert med alt som finnes av litterære virkemidler. Til tider kan dette bli så springende at det forvirrer leseren, men for det meste så syr han det sammen på en glitrende måte. Jeg må nevne ett eksempel. I siste tredjedel av boka blir vi kjent med en amerikansk hjerneforsker, og vi møter ham først på en forelesning foran studentene sine i 1999. Greit nok , men så skjer det forunderlige. Egeland forteller oss hele hans historie fra denne dagen og fram til i dag i en sammenhengende tekst der han hopper fra ett år til et annet midt inni en setning. Knalltøft! Jeg kan vise dere hva jeg mener. Jeg kan for eksempel si at: » Jeg skrev på denne anmeldelsen i går kveld, men da jeg

(1.mai 2014)

våknet i dag morges fortsatte jeg på skrivingen som om jeg ikke hadde sovet ett sekund….

Artig? Ja, jeg synes det er det. Slike litterære eksperimenter understreker Egelands lek med ordet. Han er en historieforteller som elsker å utfordre leseren. I Nostradamus testamente drar han dette eksperimentet lengre enn noen gang. (Jeg har ikke tenkt meg fram til dette selv. Det er hans egne ord til meg). Jeg har fått Den 13.disippel i hus, og gleder meg stort til å lese den. Må bare ta et par vanlige krimromaner først slik at jeg ikke får en overdose Beltø. Det blir vel som å lese «Et dukkehjem» etter å ha trålt seg gjennom Asbjørnsen og Moes samlede verker. Ingenting er så gøy som eventyr, men av og til trenger vi en realitysjekk, før vi koser oss med nye spinnville historier om tusser og troll. Beltø-romanene er eventyr for voksne, og innen sin sjanger finnes det knapt bedre bøker etter min mening. Nå kan jeg si det med pondus for jeg har lest dem alle fire.