Et krimtalent med sløv redaktør

JernjomfruenJeg er en snill mann. Blir sjelden sint, og biter kun unntaksvis i gjestfrie lag. Men, får jeg noen gang tak i Ann-Christin Gjersøes redaktør i Cappelen Damm, da vil hvitfråden skumme rundt tennene mine. Gjersøes krimdebut «Jernjomfruen» er en fantastisk god og svært spennende krimhistorie skrevet av en usedvanlig dyktig forfatter. Men … med en redaktør som tydeligvis ikke skjønner seg på krim, blir det ikke så bra som det skulle og burde blitt.

«Stor i ord – liten på jord» sang vi når noen skrøt på seg å være litt eplekjekke da jeg var liten i Hardanger. Godt mulig jeg sklir på noen bananskall i denne anmeldelsen. Men, jeg våger meg utpå glattisen likevel. Jeg tar selvsagt forbehold for at det kan være forfatteren selv som har tviholdt på det hun mente var genialt, men det virker som en klassisk redaktør-brøler.

Hva er det jeg snakker om, spør du kanskje? Vel … Jeg vil holde deg på pinebenken en liten stund til. Du trenger å vite mer først.

«Jernjomfruen» er i grunnen flere parallellhistorier som etterhvert vikler seg inn i hverandre. En historie om Alice som forsvinner fra sitt hjem og sin lille to år gamle sønn tidlig på åttitallet. En historie fra nåtiden der vi følger en nyfødt norsk forfatterstjerne som mottar trusler. En historie om tobarnsmoren og interiørdesigneren Vendela, og hennes gryende flørt og fasinasjon for en annen mann enn den hun er gift med, og en historie om hennes søster Ida som jobber som journalist, og som kommer over noen gamle bilder av sine jødiske forfedre som ble sendt til Auschwitz under krigen. Mange baller i luften samtidig med andre ord, men alle historiene henger på sett og vis sammen, og får sin løsning til slutt. Jeg vil ikke røpe hva som skjer med disse personene ettersom det ødelegger en god leseopplevelse for deg som vil hive deg over denne boka, men kan vel røpe såpass som at det blir svært så dramatisk for et par av hovedpersonene.

Selv med fire innviklede parallellhistorier så klarer Gjersøe det kunststykket det er å sy dem sammen, og bevare spenningen og drivet i fortellingen. Hun skriver knakende godt. Gnistrende, til tider. Enkelte sekvenser i boka er så spennende at jeg var nære ved å miste blærekontrollen. Et par av actionscenene var til å miste pusten av. Jeg gispet (faktisk) et par ganger underveis. De som leser vil raskt oppdage at vi har med et stort krimtalent å gjøre her. Hun har et fortellerinstinkt i seg som så gjerne vil vise oss den dramatiske historien hun sitter på. Det merkes.

Ann-Christin Gjersøe har skrevet serieromaner i mange år, og hun kan skrive. Rent litterært er denne kriminalromanen godt over gjennomsnittet av det vi møter i krimromaner. Hun skildrer både følelser, stemninger og omgivelser bedre enn de fleste. Karakterene er også ganske gode, troverdige og tydelige.

Så var det baksiden av medaljen …

Når en forfatter får redaktørhjelp hos et forlag så er det en forutsetning at de får hjelp. Spesielt viktig er dette for debutanter, da de gjerne ikke vet intuitivt hvilke uskrevne regler som gjelder innen en sjanger. I mitt debutantintervju med Gjersøe i vinter røpet hun at hun hadde fått med seg den samme redaktøren som hun hadde hatt på sine serieromaner, og at dette var fantastisk ettersom de hadde en svært god kjemi. Kanskje er det derfor jeg reagerer som jeg gjør her? For alt jeg vet så kan jo Gjersøes redaktør være en dreven krimredaktør. Jeg vet ikke, men her er det klare mangler som burde vært svært enkelt å ordne opp i.

Problemet er at den knallgode krimhistorien lider en langsom kvelningsdød forårsaket av en uendelig rekke av sirupstrege skildringer. Mange scener inneholderside opp og side ned uten noen form driv eller handling. Kun skildringer av rom, natur, møblement, personer, interiør eller bekledning. Det samme skjer gang på gang når det kommer til tankereferater hos karakterene. En ubegripelig massiv mengde av fullstendig meningsløse tanker rundt de minste små hverdagslige ting. Dette får motoren til å stanse fullstendig. Historien står helt stille flere steder. Her kunne det blitt kuttet minst 100 sider, uten at det hadde gått ut over spenningen i det hele tatt. Tvert imot. Den ville økt betraktelig.

Det samme må sies om avslutningen. Spenningen og dramatikken blir utløst og får sin løsning rundt side 290. Så kommer over 60 sider (!) med oppsummering etter at morderen er avslørt og uskadeliggjort. Dette for å nøste alle de løse trådene i den komplekse historien. Bra at de ikke henger løst, men dette må jo skje FØR dramatikken løses, ikke etterpå? Hva i all verden har redaktøren tenkt her? 60 siders ørkesløs vandring inn og ut av scener som skal oppklare de små spørsmålene som gjenstår, det begriper jeg ikke poenget med. Hadde historien blitt avsluttet der morderen blir uskadeliggjort ville jeg nesten godtatt at enkelte ting forble uløst. (Nja, kanskje ikke, men den oppsummerende biten kunne lett blitt puttet inn i en 5 siders epilog).

På meg virker disse to tingene kraftig inn på min opplevelse av å lese boken. Jeg vil jo tro at en rutinert krimredaktør ville sett at motoren stanser når forfatteren skildrer såpass mye uvesentligheter. Det samme gjelder den ekstremt lange oppsummerende biten etter at spenningen er utløst. Her må jo redaktøren ha sett det samme? «Kill your darlings» er et begrep som brukes mye blant redaktører. Det betyr at forfatteren må kutte ned på ting som han eller hun selv kanskje har forelsket seg i. I en krim hjelper det ikke at skildringene er litterære, vakre og detaljrike når de ødelegger for det viktigste i en kriminalroman. Spenningen. Drivet. Tempoet.

Som sagt … Jeg er en snill mann. Og jeg har derfor svært lyst til å avslutte denne anmeldelsen med en oppfordring til mine lesere. Les romanen! Gjør det, for den er på sitt beste faktisk svært spennende. Dessuten skriver Gjersøe godt. Når du kjenner at du begynner å gå lei av alle rombeskrivelsene og tankereferatene, vel … Skumles noen sider til det går over, og du kommer tilbake til handlingen. Når løsningen kommer så dropper du avslutningen fra s.300 og utover. (!) MÅ du vite løsningen på alle de små trådene så fungerer det også her helt greit å skumlese.

Jeg gleder meg til å lese Ann-Christin Gjersøes neste krimroman, for hun har et talent for å skrive spennende som jeg ikke har sett hos mange andre nye norske forfattere. Men, om ikke redaktøren vil begrense henne litt ved neste korsvei så bør hun tenke på å gjøre noe med det selv.

4 comments

Add Yours
  1. Tine

    Igjen veldig lærerikt å lese et innlegg fra deg. Etter å ha lest forsiden av medaljen, kunne jeg ikke skjønne hva som var så dårlig med boken. Men du forklarer så godt hvor skoen trykker, at jeg er helt med. Sånne meningsløse skildringer er utrolig irriterende når en leser krim, og har ingenting der å gjøre. Jeg tror jeg må lese boken, og se om jeg kjenner meg igjen i omtalen din 🙂

    Lik

  2. Elida

    Akkurat nå har eg fått krimoverdose, men boka er notert på Goodreads og skal leses ein dag (om nokre månader). Flott anmeldelse, og du er god til å forklare akkurat kva som er bra/dårleg:-)

    Lik

  3. Beathe Solberg

    Boken ligger her på vent, hadde planer om å lese den i påsken men det ble med de tre bøkene til Granhus i stedet. Etter din fantastiske omtale så skal jeg kaste meg over boken så snart jeg er ferdig med de jeg holder på med. Det er ikke bare forfatteren som skriver knakende godt, det gjør en viss bokblogger også. Takk for nok et fint innlegg:-)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s