En svensk innertier!

Årets beste krim så langt! Martin Olczaks krimdebut «Akademimordene» er en veldreid, spennende, godt skrevet og fartsfull krim av beste merke. Begrepet «pageturner» er nesten som en klisjè å regne når en skal omtale bøker, men la oss nå for all del bruke begrepet når det passer. «Akademimordene» treffer alle mine triggerpunkter, og er en  «höjdare» som de sier på svensk. På norsk: En real innertier!

Det er påske, og da passer det forsåvidt godt med litt god gammeldags hallelujastemning i hjemmet. Det er moro med kriminallitteratur som er så helstøpt som det denne godbiten fra Juritzen Forlag er. Det er bare å ta fram superlativene som har vært gjemt langt nede i harddiskminnet og peise på. Her er hvorfor jeg mener «Akademimordene» er årets beste krim så langt:

1. Selve mysteriet er både originalt og fengende. De 18 medlemmene av det svenske Akademiet (de som tildeler Nobeprisen i litteratur) blir tatt av dage i tur og orden av en ukjent mann som bruker en gammel perkusjonsrevolver til å drepe dem. Det blir snart klart at det er en meget intelligent og usedvanlig godt planlagt operasjon denne mannen har satt i gang. Dette er pikant. Det er annerledes. Det skaper undring hos leseren. Det er et godt gammeldags mysterium i moderne drakt.

2. Antagonisten er råsterk. Han er så inn i granskauen intelligent, og har planlagt hver minste lille ting ned i de minste detaljer, så han virker fullstendig uovervinnelig. Hver gang du tror at politi og sikkerhetstjeneste har kontroll, ja så er han tre skritt foran. Han er iskald, beregnende og har en smartness som fasinerer oss. Vi kan ikke annet enn å la oss forbause, og noen steder sågar applaudere hans finurlige framgangsmåter.

3. Protagonisten er en sterk politikvinne. Forfatteren tør å servere oss en kvinne som ikke er en mannskopi, men som har en egen feminin styrke i form av sin intelligens, kompetanse og evne til å se løsninger der andre ser problemer. Hun er tøff, viljesterk, smart og treffende i replikken. En moderne kvinne med innvandrerbakgrunn som er både troverdig og sympatisk. Ja, hun kjører motorsykkel og bokser (typiske testosteroneffekter), men dette er ikke avgjørende detaljer som gjør henne tøffere. Først og fremst er hun en smart og effektiv politikvinne. Ikke så ulik Eystein Hanssens hovedperson, Elli Sunee Rahtke. Vi heier på henne fra første avsnitt, og hun holder det hun lover gjennom hele boka.

4. Høyt tempo og godt driv. Det er brukt thrillerelementer som øker tempo gjennom hele romanen. Det skjer noe hele veien, og spenningen bygges hele veien opp til stadig nye spenningstopper. Ingen kunstig overforbruk av cliffhangere som vi så alt for ofte ser hos nye krimforfattere, nei det er handlingen, språket, synsvinklene og fremdriften mot en løsning som skaper spenningen. Hver eneste scene har enten en intereassant vinkling, et spenningsmoment eller en actionsekvens i seg. Dette gjør at vi som lesere aldri kjeder oss. Vi kjenner dette grepet med konstant bevegelse igjen fra Dan Brown, og sammenligningen er slettes ikke dum. Liker du Brown og Egeland så vil du garantert også like denne, selv om denne krimmen bare inneholder en fjerdedel av de akademiske utbroderingene rundt tematikken som det de to andre driver på med i sine bøker.

5. De mange synsvinklene. Dette er kanskje det som gir mest liv til historien. Vi møter svært mange synsvinkler. Hver gang handlingen dreier slik at spenningen forsvinner fra ett sted, så dukker spenningen og fasinasjonen opp igjen i neste scene gjennom en ny synsvinkel. Vi opplever drapene gjennom ofrenes øyne, og vi opplever planlegging og gjennomføring gjennom morderens synsvinkel. I tillegg ser vi resten av jakten gjennom hovedpersonen og hennes medhjelper sine øyne. Dette gjør at det aldri blir kjedelig. Hele veien kommer nye twister og spenningsmomenter feiende inn fra sidelinja, og jeg tok meg selv i å le gjentatte ganger over hvor kløktig dette var gjort fra forfatteren sin side.

6. Språket, tematikken og dialogene er svært bra. Det brukes minimalt med plass på pjatt og svulstige utlegninger om ditt og datt. Vi får masse innsikt i August Strindbergs liv, og mye informasjon rundt det svenske Akademiet, og hvordan det fungerer. Hvert kapittel starter med et sitat fra Akademiet rundt en historisk tildeling. I seg selv et frieri til oss litteraturelskere. Dialogene er full av snert og humor der det passer seg, og dialogene er i seg selv med på å farge karakterene. Her er det mye «show» og lite «tell» for å si det slik. Spåket er spenstig og effektivt. Er med på å drive historien fremover. Dveler kun ved det viktigste for historien.

Samlet sett så blir dette toppscore på alle punkter for meg. Jeg kan gjerne påpeke sannsynligheten for at en person skal finne på noe så sykt som det Akademimorderen gjør her, og det er vel heller lite sannsynlig at han ville klart å gjennomføre alt så tilsynelatende smertefritt som det han gjør. Vel … Det gjør ingenting! Her er jeg med fra første bokstav, og koser meg i en fillehaug fra første til siste side. Kjære alle mine bokvenner. Denne MÅ dere lese. Dere vil ikke angre et sekund.