Debutanten Ragnar Enger har gjort et solid håndverk med sin kriminalroman «Krypet» som kom ut på Cappelen Forlag i februar. En fortettet kriminalfortelling der mysteriet står i sentrum, og språket skiller seg fra det som er mainstream. En spennende pageturner som kryper inn under huden på deg.
Ragnar Enger klarte ifjor det kunststykket det er å bli antatt hos ett av de store forlagene på aller første forsøk. Han sendte inn et manus, og vips – så var det gjort. Da er det lett å tro at dette er noe helt genialt som skiller seg fra alt annet en har lest, eller i motsatt ende at det har gått for fort i svingene, og at forfatteren ville hatt godt av å gå noen runder med manuset først. Krypet er ingen av delene. Det er rett og slett en godt skrevet og spennende kriminalfortelling. Hverken mer eller mindre.
I Krypet møter vi en mannlig politietterforsker og hans to medhjelpere på drapsavsnittet. Vi møter en tilbakevendt norsk psykiater som har vært profiler for FBI mens han bodde i statene, en leiemorder på oppdrag i Norge, og vi møter en forkrøplet og skadeskutt storfamilie som blir rammet av stadige tragiske voldshandlinger. Et enkelt og uvanlig begrenset persongalleri med andre ord. Historien er også ganske enkel. For 17 år siden blir en alkoholiker sperret inne med livstidsdom etter å ha drept en rekke unge jenter i Oslo. Nå skjer det samme igjen, men mannen er fremdeles innesperret. Drapene er svært voldelige, og spor peker i retning av en sinnsforvirret person. Derfor hentes den hjemkomne psykiateren inn til politiet for å bistå dem. Med hans hjelp kommer de skritt for skritt nærmere drapsmannen samtidig som en tragisk familiehistorie rulles opp. Oppi alt dette befinner det seg altså en leiemorder som har fått i oppgave å drepe morderen før politiet finner fram til ham eller henne.
Ragnar Enger har lært seg kunsten med effektive cliffhangere, og bruker dette bevisst ved slutten av de fleste kapitler. Dette gjør at leseren gjerne vil lese videre, og slik sett drives gjennom romanen. Mysteriet løses gradvis gjennom hele boka, og dette er med på å holde interessen oppe hos leseren. Det er en god motor og et godt driv. Svært få dødscener. En annen ting som er med på å øke motoren er forfatterens evne til å være ekstremt rasjonell i det han forteller oss. Jeg skal prøve å forklare:
Det brukes korte setninger. Språket er nakent og effektivt. Han forteller det han må, og lar resten være opp til leseren å tenke seg til. Hver eneste side inneholder viktig informasjon for saken og oppklaringen, og lite annet. Det er lett å trekke tråder til naivistisk litteratur her, men det er det altså ikke. Til det er forfatteren alt for opphengt i detaljer. Han bruker ganske detaljrike rombeskrivelser og situasjonsbeskrivelser. Det samme gjelder ytre personbeskrivelser. Forfatteren mener disse tingene er viktige for leseren, og derfor setter han av plass til det. I naivistisk litteratur gjøres ikke dette. Der settes fokuset på handlingen og dialogene. Det er det som skjer, og hvordan mennesker responderer på dette som er viktig, ikke stedsbeskrivelser, miljøskildringer og dyptpløyende stemningsskildringer. Jeg vil heller kalle Krypet en rasjonalistisk kriminalfortelling. Forfatteren har barbert historien for alt som ikke trenger å være der etter hans mening, og står igjen med en litt naken, røff og maskulin krim der uvesentligheter forblir uvesentligheter. Det er effektivt, og det øker uten tvil motoren i fortellingen. Vi kommer raskere fra det ene spenningspunktet og til det neste.
Problemet er at dette grepet også fjerner alle følelsesmessige aspekter ved historien. Karakterene blir veldig konturløse, og jeg merker at det engasjerer meg ikke nevneverdig hvordan det går med dem. Om de lever eller dør går ikke inn på meg. Jeg har ikke lært dem å kjenne uansett. Når stemninger, følelser og skildringer fjernes så effektivt som det Enger gjør her så står vi igjen med noe som nesten ligner sakspapirer. Mye tørre fakta. Lite sjel. Derfor håper jeg personlig at Ragnar Enger skriver 100 sider lengre neste gang. Gi plass til emosjonene og skildringene. De er etter min mening med på å skape stemning, spenning og engasjement.
Selve mysteriet som Enger har konstruert er svært bra. Det fenger og gjør leseren interessert og nysgjerrig.Jeg så løsningen alt for fort, men jeg ser av andre anmeldelser at de aller fleste ikke så den løsningen komme i det hele tatt, og at avslutningen derfor ble enormt spennende. Ragnar Enger kan kunsten å skrive et godt krimplott, og han har en egen skrivestil som jeg vet mange lesere liker godt. At jeg personlig foretrekker mursteinkrim som biter meg i sjelens mørkeste avkroker, vel det er jo mitt problem. Ragnar Enger har gjort det han har ønsket å gjøre, og det har han virkelig fått til. En debut han bør være stolt av. Ikke mange som får det såpass bra til på første forsøk.
GEIR TANGEN 
Har lest din omtale noen ganger for å prøve å finne ut hva det er som gjør at jeg ikke likte boken. Du kan jo dette med krim, og dette med språk og virkemidler som brukes i skrivingen. Som du vil se av min omtale, fant jeg så mange hull og usannsynligheter på veien, at jeg er helt svimmel.
LikerLiker