Et møte med Djevelen

Lucifers EvangeliumSkummelt. Mørkt. Mystisk. Tre ord som alle beskriver Tom Egelands tredje bok om Bjørn Beltø, «Lucifers Evangelium«. På sitt sedvanlige vis guider Egeland oss gjennom kulturhistoriske steder, underjordiske grotter og morkne manuskripter på jakt etter det spektakulære. Det helt utenom det vanlige. Det som bare Bjørn Beltø kan snuble over og ingen andre. (Kanskje med unntak av Robert Langdon). Og hvem andre dukker opp på hans vei enn selveste Lucifer? Jeg mener … Det måtte jo skje før eller siden. Vi snakker tross alt om Mr.Beltø. Når du graver i gjørma lenge nok kommer du før eller siden ned til avgrunnen.

Han kan dette med å grave Beltø. Han er jo arkeolog. Men han som har gitt ham liv kan pinadø kunsten han også … Tom Egeland. Jeg tar av meg hatten for den abnorme mengde research han gjør i forkant av sine bøker. Fyren er helt på grensen til å tippe over til koko. Det må han være. Det er så mange referanser, kilder og henvisninger til alt mellom himmel og jord i disse bøkene at selv de med fotografisk hukommelse vil slite med å henge med i svingene. Bibelen er en ting. Jeg tror nesten han kan den utenat. Så har vi et utall av apokryfe tekster og et helt kobbel av skrifter, myter og fortellinger fra oldtidens ulike ledende bysamfunn. En god del oppdiktet vil jeg tro, men her er det mye fakta også.

Denne hangen Egeland har til å drapere en hver handlingstråd med et lass av historiske detaljer og spekulasjoner er krevende lesing. En skal og bør være spesielt interessert for å la seg rive med. Samtidig så er det så vanvittig fascinerende at en fullstendig glemmer at det er en roman en sitter og leser. Jeg ble helt oppslukt av «Lucifers Evangelium». Trollbundet. Forhekset. Lot meg villig fare med på Beltøs reise ned i avgrunnen av våre religioner. Bare for å finne det jeg selvsagt skjønte lå og ventet i de mørke krokene på bokens siste 100 sider. Lucifer. Satan Belzebub. Djevelen. Kjært barn har mange navn. Du finner dem alle i denne boka. (Foruten en komplett navneliste over alle demonene i Helvete. Det tok noen sider å liste opp dem)

I Lucifers Evangelium blir vår nevrotiske norske albinoarkeolog Bjørn Beltø hentet til Ukraina for å se på en pergamentrull som ble funnet i hendene på en gammel munk langt inni et gravkammer i Kiev. Han tar med seg manuskriptet, og med det begynner jakten. En etter en blir Beltøs venner og hjelpere funnet drept ved på mystiske steder dandert med enorme mengder av stearinlys. Hver og en av dem tømt for blod. Beltø er sta, og nekter å gi fra seg manuskriptet, selv om ritualdrapene ikke ser ut til å ha noen ende. Han reiser for å finne ut av gåten, og denne gangen fører mysteriet ham til både Amsterdam, Sør-Frankrike, Roma og til arnestedet for det urgamle Babylon. Samtidig som vi følger Beltøs jakt på sannheten, så følger fvi en italiensk professor i demonologi tilbake i 1970. Han forsvant sporløst sammen med sin datter etter å ha blitt besatt av funnet av Lucifers Evangelium.

Som alltid så skriver Tom Egeland godt. Hans skildringer fra vakre eller mystiske steder og miljøer er en nytelse, og Beltøs tanker danner som vanlig et spindelvev av teorier og konspirasjoner som både fascinerer og som skremmer leseren. Egeland er uortodoks, og går ikke av veien for små hoppende snutter  på noen få linjer som danner hele kapitler. Andre steder er han så utmalende at en får med seg hvert minste lille støvkorn av detaljer.

Det samme kan faktisk sies om plottingen. Han har noen geniale twister og noen steder som er så heseblesende angstfremkallende at en knapt våger å puste mens en leser. Samtidig går han ikke av veien for å la teksten dø fullstendig. Plutselig kommer side opp og side ned med det som leseren fort kan oppleve som banale uvesentligheter. Å la motoren stoppe i en krimfortelling eller en thriller er en dødssynd. Tom Egeland bryr seg ikke om slikt. Han har sitt eget univers, og i det universet er det kaosteorier som ruler. Gjennom alle historiene, de små finurlige sporene og gåtene, den krevende detaljrikdommen og den subtile trangen til å være moraliserende og tidvis belærende, så stiger det en Fugl Føniks opp av asken. Helheten blir så jævla bra! En Bjørn Beltø thriller er ikke bare spenning. Det er så mye mye mer. Det er en indre og en ytre reise som fascinerer, engasjerer og forbløffer deg gang på gang. Det er nesten slik at det ikke gjør noe at antagonisten blir svakere og svakere gjennom hele boken for til å slutt ende opp som en liten vits av en kinaputt. Vi tilgir sågar at de siste 100 sidene er en lang forklaring og oppsummering av alle teoriene som til slutt ledet fram til en fantasifull løsning.

Klart det ikke gjør noe! Vi snakker jo om en Bjørn Beltø-thriller her … De sal være akkurat slik de. Hadde de vært bygd opp etter logiske og oppleste oppskrifter så ville det ikke fungert. Gi albinoen litt slækk her. Han trenger det. Det er egentlig bare å si det igjen. Bravo Bravissimo Tom! Lucifers Evangelium ble som jeg hadde håpet. mer en jeg hadde forventet og alt en kan drømme om. Likte du Sirkelens Ende og Paktens Voktere er det ikke noe å stusse på. Her får du mer av det samme. Mye mer!

Gleder meg skikkelig til Nostradamus Testamente i April og Den 13.disippel som kommer ut 6.mai.

Her er mine anmeldelser av Tom Egelands to foregående romaner om Bjørn Beltø:

Sirkelens Ende

Paktens Voktere

 

2 comments

Add Yours
  1. Simone Drakeland

    Hei. Ganske tilfeldig at jeg havnet her på denne bloggen en søvnløs natt et par år etter at du skrev disse anmeldelsene av Tom Egelands Beltø-bøker, men føler meg manet til å kommentere.
    Du er en av dem som skryter veldig av Tom Egelands formidable kunnskaper om emnene han skriver om og hans grundige research, men jeg vil hevde at enten har han frekkhetens nådegave nok til å bløffe og juge en hel del om hvor omfattende disse kunnskapene i virkeligheten er, eller så er han usedvanlig henfallen til slurv i sitt forfatterskap.
    Jeg er en av de som du, i likhet med T E selv, kanskje skulle kalle over gjennomsnittet interessert i emner som arkeologi, mytologi, oldtidshistorie, gamle skrifter osv, men man behøver ikke engang være DET for å kunne avsløre mange av faktafeilene hans.
    Her skal jeg bare nevne noen få, og jeg begynner med «Sirkelens ende»:
    De fleste vet vel antagelig hva et relikvieskrin er. Skriver man romaner om en arkeolog og om arkeologiske artefakter, burde man i alle fall vite det. Det er et skrin som inneholder en eller flere relikvier. En relikvie er enten en del av kroppen til en avdød helligforklart person eller et klesplagg eller en annen personlig eiendel som har vært i nærkontakt med en sånn hellig kropp. Før i tiden mente man at disse kunne bringe helbredelse og kanskje også frelse. I middelalderen vrimlet det av relikvieskrin, som oftest med falske relikvier i, som ble kjøpt og solgt i stor skala. De fleste katolske kirker hadde et eller flere, og noen har det ennå i dag.
    Men det er ingen ting som tilsier at gullskrinet som blir gravd opp på Værne kloster skulle være et relikvieskrin. Ingen vet jo hva det inneholder. De innvidde sjefsarkeologene aner det riktignok og da skrinet blir åpnet i slutten av boka viser det seg jo å inneholde et manuskript,- noe som ikke kan kalles en relikvie. Dermed blir det helt meningsløst at dette skrinet blir kalt et relikvieskrin gjennom så og si hele boka. Enten vet T E rett og slett ikke hva ordet betyr, eller så velger han det fordi han synes det gir et passende historiskt eller mystiskt swung eller noe, og regner med at leserne ikke vet hva det betyr. Helt idiotisk er det uansett og på lydbokutgaven virker det enda mer dustete gjennom at Erik Hivju nesten konsekvent kaller det et RELEKVIEskrin! ( Men det kan jo ikke T E noe for).
    Så til faktafeil nr 2 i samme bok:
    Du skriver at T E antagelig kan bibelen utenat. Ja, det kan du tro!!! Han klarer jo ikke engang å gjengi handlingen i 1. Mosebok korrekt! Hadde jeg skullet skrive en roman der en ekspert på Gamle Testamentet (Peter ved Shimmerinstituttet) skal fortelle en arkeolog (Bjørn Beltø) noe fra handlingen i denne kanskje verdens mest kjente bibelske tekst, skulle jeg nok lese gjennom den en ekstra gang for å være sikker på at jeg virkelig kjente innholdet. Det er jo ikke en særlig lang tekst, så det burde være fort gjort. Men T E bryr seg visst ikke om sånne bagateller og lar Peter legge ut om da Sara etter at Abraham var død forviste Hagar og Ismael, sønnen hennes med Abraham, ut i ørkenen. Det er bare det at Sara døde lenge før Abraham, og selv om det stemmer at det var hun som først foreslo forvisningen,- siden hun var redd for at Ismael kunne ta arven fra hennes egen sønn Isak,- så var det Abraham selv som tok avgjørelsen og utførte forvisningen i praksis.
    Til arkeolog å være er foresten Beltø merkelig uinteressert i Peters forsøk på å oppdatere ham på helt basic bibelkunnskaper. Han har jo reist til dette instituttet av egen fri vilje og burde jo spisse ørene til alt som blir sagt der siden det kan tenkes å hjelpe ham med saken om hva skrinet inneholder.

    I de følgende bøkene fortsetter små og større faktafeil å florere, ofte av helt banal art. Det vil føre for langt å nevne alt her. Men det som til slutt virkelig fikk begeret til å renne over for meg var da jeg hørte på hans seneste ungdomsroman som lydbok; «Mumiens mysterium». Her lar han en ung datter av en Farao først bli pålagt å få en sønn med sin egen far ( at en farao har giftet seg bl a med sin egen datter kan ha hent noen få ganger i oldtidens Egypt, mens ekteskap mellom halvsøsken og noen ganger helsøsken var vanlig blant de kongelige) for deretter umiddelbart å bli ofret til noen ikke navngitte guder! Dette siste framstiller ham som om det var en vanlig skikk i oldtidens Egypt! Men man trenger ikke f eks ha fulgt lenge med på historiekanalene på TV eller på Discovery-Chanel for å ha fått med seg at det ikke fantes noen egyptiske guder som krevde menneskeoffer. Og at det uansett skulle vært helt utenkelig å ofre en kongelig person til noen guder,- de var jo selv nermest guddommelige. T E kommer her også med en teori om at det at det eldste barnet i hver egyptiske familie døde i Exodushistorien i Bibelen, egentlig handlet om at de ble ofret til disse (ikke-eksisterende blodtørstige) gudene. Men det var bare i 1. dynasti i det gamle Egypt at menneskeoffer overhodet forekom. Da ble en del tjenere ofret ved Faraobegravelser for å tjene ham/henne i livet etter dette. Fra og med 2. dynasti ca 2900 f Kr (ca 300 år før pyramidene ble bygget og lenge før tiden T E skildrer i romanen) ble disse tjeneroffringene byttet ut med små figurer som kaltes shabtier og skulle forestille tjenere som på magisk vis ville få liv i etterlivet. Fra da av forekom ikke lenger noen menneskeoffring i denne kulturen.
    Jeg mener det er ekstra alvorlig at T E framstiller historien så feilaktig som dette i en ungdomsroman, som dessuten nærmest har form av en lærebok med små faktabokser i papirutgaven. Og det at jeg hørte på radioen at Tom Egeland er en av de norske forfatterne som stadig får Mail og telefonoppringninger fra barn og ungdommer som vil ha hjelp med historielekser eller andre skoleoppgaver, får meg til å grøsse!

    Jeg synes det er veldig synd at Tom Egeland ikke har større respekt for leserne sine enn det altså viser seg at han har. Det hadde vært så fint om man visste at man kunne stole på den delen av bøkene hans som framstilles som faktaformidling. Da hadde man jo virkelig kunnet lære noe samtidig som man ble underholdt.
    Det virker jo som om du er kompis med mannen, går på bar med ham og er på fornavn med ham og all ting! Kan ikke du formidle dette hjertesukk til ham neste gang du treffer ham?
    Hilsen fra «EN HARD NEGL»

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s