MalstrømmenTrodde du at Lofoten var en fredelig oase på jord der alt bare var torskeidyll og tørrfisklykke? Tro om igjen! Frode Granhus har gitt dette idealbildet en real uppercut. Lofoten er død, nød og fordervelse. Det er psyke mennesker, grusomme hemmeligheter og pur sadisme i skjønn forening. Malstrømmen er tittelen på Granhus sin første krimbok fra det mørke nord. Den er et omen på hva som var i vente. I 2013 nominasjon til Rivertonprisen for bok nummer 2 «Stormen». I 2014 toppen av alle salgslister med bok nummer 3 «Djevelanger».

Gjør døren høy, for Norge har definitivt fått en ny forfatter som krever en stol rundt det runde bord av norske krimriddere. Rundt det bordet får bare de største plass. Jo Nesbø, Tom Egeland, Gunnar Staalesen, Karin Fossum osv. … Ja! Jeg mener alvor! Det er i det sjiktet vi snakker når vi ser i hvilken retning Frode Granhus sine bøker peker. Allerede etter tre krimromaner er han på alles lepper og i sjokkselgere på landets bokhandlere. En som er annerledes. En som skiller seg ut i mengden. Slikt er gøy. Det er friskt, og det er spennende.

Malstrømmen er som sagt Granhus sin første bok om Rino Carlsen. Allerede i sin debutbok ser vi mye av det som de siste par årene har gjort forfatteren kjent. Ramsalte naturbeskrivelser fra et vilt og trolsk landskap. Nordnorske spinnville gærninger, voldsmenn og mordere. Små bygdesamfunn og folk med ett bein i jorda og det andre i havet. Menneske og natur. Natur og menneske. Bygdeorginaler, skumle enstøinger og merkelige gåter. Alt vendet sammen til en lekker nordnorsk rekesalat. I denne boka møter vi Rino og hans kollegaer i Bodø som etterforsker to usedvanlig sadistiske overgrep som nær ender i døden for ofrene. Samtidig følger vi en ny lokal lensmann som har fått jobb på et lite fiskevær i Lofoten. Der kommer noen gamle dukker flytende i kurver, og noe senere blir bevisstløse eller døde kvinner funnet på strendene iført samme kjoler som dukkene. Samtidig går en bygdetulling rundt og graver opp store områder av utmark i jakt på levningene etter sin yngre søster som forsvant for mange år siden. Alt henger sammen på et vis, og løsningen er mildt sagt av den fantasifulle sorten.

Granhus skriver beintøft. Det er rått og røft, samtidig som han behandler alle temaene og karakterene med en voldsom respekt. Dette er ikke spekulativt, slik jeg mener en del andremoderne  krimforfattere tendenserer til. Det er nært, ekte og troverdig.

Samtidig som Granhus sitt skrivetalent gjør boken til en nytelse å lese, ja så er det kompliserte plottet helt kokkelimonke. Det mangler en god del på å bli troverdig. Det er for mange tilfeldigheter som inntreffer samtidig. For mange personer som uavhengig av hverandre gjør ting som påvirker historien, og besegler skjebnen til en rekke mennesker. Det holdt vann lenge, og jeg var med helt til siste twist kom de siste 50 sidene. Der gikk forfatteren alt for langt, og jeg mistet troen på historien. Du burde holdt på den nest siste løsningen Frode, selv om det hadde vært sårt for leseren. En happy ending hadde ikke vært mulig da. Men … Dette var jo ramsalt nordnorsk krim, og ikke en sykkelpolitiserie fra Hollywood. Historien trengte ikke ende så rosenrødt. Den hadde vært sterkere om den ikke gjorde det.

Et annet kritisk moment ved denne boken er at persongalleriet er svært omfattende, og det er bortimot umulig å holde styr på alle karakterene i starten. Det er forvirrende og vanskelig for leseren å følge tråden. Mange av karakterene har en rekke likhetstrekk, og det er altså to politikamre som behandler to ulike saker samtidig. noe som også kompliserer bildet. Leseopplevelsen ble nok også litt skadelidende av at jeg kun leste boken innimellom aalle andre bøker ettersom jeg bare hadde den på iBooks på mobiltelefonen. Det ble derfor litt oppstykket. Siste halvdel derimot leste jeg i ett strekk.

Til tross for disse to innvendingene så gir jeg Malstrømmen godkjent og vel så det. En frisk og freidig debut med et levende persongalleri. Selv om det er tøffe problemstillinger i boka, så blir alle behandlet med varsomhet og respekt. Det kunne vært lett å harselere med for eksempel «Graveren», gjøre ham karikert og tilbakestående. Granhus gjør det motsatte. «Graveren» framstår som kanskje den sterkeste karakteren i hele boka. Han har en integritet, en ærlighet og en oppofrende personlighet som leseren får en voldsom respekt for. Slik gjør Frode Granhus med alle karakterene. Selv voldsmennene får en respektfull behandling der deres motiver og psykiske vansker får plass. Granhus bruker tid og plass på å få oss til å forstå ugjerningene.

Jeg har ennå ikke lest hans to siste bøker, men det forundrer meg ikke at han har blitt så populær så fort. Både hos kritikere og hos et kresent krimpublikum. Fallhøyden er stor når man går til værs på flybensin, men Frode Granhus har alt som skal til som krimforfatter til å klare å holde seg i lufta. Det var på tide at vi fikk en ekte nordlending som krimhelt. Ikke en nordlending som egentlig er en skap-søring som bor i Drammen og bare stammer fra midnattsolens land. Rino Carlsen er en herlig skrue som du bør bli kjent med. I så fall starter du her. Midt i malstrømmen.