Stikkord

, , , , , , , , , , , ,

Divergent Opprøreren«Opprøreren» er undertittelen på bok nr.2 i Divergentserien til Veronica Roth. I Norge utgitt av Schibsted Forlag. Første bok «Divergent» kom ut i fjor vår, og skapte enorm begeistring hos mange. Blant annet meg. Når oppfølgeren kommer råder det alltid en viss skepsis og spenning. Vil en klare å gjenskape det som var så genialt sist gang? Dere kan trygt lene dere tilbake og slappe av. Andre del av eventyret om Tris og Four holder heldigvis mål. Divergent-magien lever!

Jeg var enormt spent. Forsto ikke helt hvordan en kunne dra denne historien videre og samtidig klare å holde på den spenningen som første bok hadde. Jeg har sett nok av eksempler på det motsatte. «Opp i flammer» er skremmende mye dårligere enn «Dødslekene«. Det samme må vi dessverre si om «Monsterhavet«. Oppfølgeren til «Lyntyven«. I filmens verden er dette nær sagt en regel. Jeg trenger vel knapt nevne «Hangover 2«? Eller enda verre … «Hangover 3«? (Grøss!)

Heldigvis unngår Veronica Roth å havne i samme selskap. Hun har klart å dra med seg spenningen, gløden, intensiteten, mystikken og de gode karakterene fra første til andre bok. Den har ikke blitt en blek kopi, men står godt på egne ben. Når det er sagt, så er det en sannhet med modifikasjoner. Det er fullstendig nytteløst å lese «Opprøreren» uten å ha lest første bok. Da gir ikke boken deg noe som helst. Karakterene blir ikke presentert på nytt og fraksjonssystemet i Divergent får ikke noen videre forklaring i starten av bok 2. Det forutsettes med andre ord at dette er kjente detaljer. Tris sine valg i denne boken bestemmes også i stor grad av de traumene hun opplevde i bok 1. For oss som har lest Divergent så er det en greit nok. Historien starter på sekundet der Divergent slutter, og vi går rett inn i nye actionfylte konflikter og dramatiske hendelser. Merket godt at i og med at persongalleriet ikke var helt ferskt for meg så ble det litt forvirrende å holde styr på alt i starten. Men, det løste seg i løpet av noen sider.

Tempoet i «Oppfølgeren» er skrudd opp flere hakk. Det er heseblesende action fra start til mål, og boken har et mye mørkere preg over seg. Det er langt mellom gledescenene for å si det slik. Det er krig mellom fraksjonene, og kampscenene er mange og hyppige. I tillegg så er konfliktnivået mellom karakterene høyt. De mistror hverandre, lurer hverandre og skifter stadig parti. En aner virkelig ikke hvem en kan stole på og ikke. Dette er et konstant spenningspunkt som ligger og vibrerer i oss mens vi leser. Alle fraksjonene er mer og mindre delt i lojale og forrædere, og midt oppi det hele så pågår det maktkamper innad i de ulike fraksjonene også. Et annet kompliserende moment for leseren er at «De fraksjonsløse» nå får en stor og viktig rolle i historien. Til sammen så skaper dette et inntrykk av KAOS! Det er jo ikke positivt? Ingen har vel lyst til å lese kaotiske fortellinger? Nei, men det er så absolutt troverdig. Hadde dette skjedd i virkeligheten så ville det vært kaos. Borgerkrigslignende tilstander med mange grupperinger og allianser mot hverandre er svært sjeldent ryddige og oversiktelige. Derfor treffer Roth godt også med dette. Men, for leseren gjelder det å holde tunga rett i munnen, for det er MYE å holde styr på i denne boka. Mange navn, fraksjoner, delfraksjoner, divergenter, overløpere, forrædere, fraksjonsløse osv.osv.

En annen ting som er med på å forsterke inntrykket av kaos er Tris. Hovedpersonen vår befinner seg i en tilstand jeg som lege uten å nøle ville diagnostisert som bipolar. Hun er ødelagt psykisk, og svinger som en jojo i både humør og tilregnelighet. Hun er ikke lett å bli klok på i denne oppfølgeren, og tanker og handlinger står ofte i grell kontrast til hverandre. Nok en gang så kan en jo kritisere dette med tanke på at karakteren bryter med en rekke karaktertrekk. Men, med tanke på de enorme psykiske påkjenningene hun gikk igjennom mot slutten av første bok, så er det helt på sin plass at hun har et indre kaos. Noe annet ville vært merkelig. Enorme svingninger i forholdet til Four gjør at vi som lesere til tider blir litt frustrerte og oppgitt over hennes tanker, reaksjoner og valg. Men, som sagt, så ville nok de fleste 16 år gamle jenter vært psykiske vrak med de tingene som har skjedd og som skjer rundt henne. Skyldfølelse, angst, mindreverdighetskomplekser, sinne, og suisidale tanker. Alt er der.

Ut over det at boken kan oppleves som et følelsesmessig og handlingsmessig kaos, så har jeg egentlig bare en ting å sette pekefingeren på. Det er at det på en del steder er alt for bråe hopp i scener. Vi følger Tris i alle scener, men ganske ofte befinner hun seg plutselig på et nytt sted uten noen logisk tråd som forklarer hvorfor. Dette tyder på at forfatter og forlag har hatt det en smule mer travelt med bok 2. Ellers så er det ingenting å utsette på dramaet i «Opprøreren». Den har driv, intens spenning, gåtefulle mysterier, fantastiske kampscener og et utspekulert plott. Mer ytre handling, men likevel et intenst indre drama hos karakterene. Krigen og konflikten i byen kan lett speiles til vår tids kaotiske borgerkriger med mange fraksjoner og uklare allianser. Maktspillet og de skjulte agendaene ligger og ulmer hos alle fraksjonenes ledere.

Jeg leste boken på to dager, og det var en intens og heftig leseopplevelse. De siste 200 sidene er umulig å lese med opphold. Boken blir med deg mens du spiser, mens andre ser på TV og til og med på toalettet. Det ble bare fire timer søvn i natt, for å si det slik.

I min anmeldelse av Divergent så sier jeg at det er det beste jeg har lest av tilsvarende ungdomslitteratur, noe som forøvrig også er kommet med som en blurb på omslaget til «Opprøreren». Jeg står ved påstanden også etter å ha lest denne boken. Bok nummer to skuffer ikke, og jeg gleder meg skikkelig til å se filmatiseringen av «Divergent» som kommer nå i vår. Du kan se trailer fra filmen her.

Trolig vil filmen lokke enda flere nye blodfans til å kaste seg over denne boken. Det kan de trygt gjøre. De har svært mye å glede seg til. Veronica Roth er en fantastisk forteller, og plottet er magisk.

(Jeg skylder mine lesere å gjøre oppmerksom på at jeg jobber som manuskonsulent for Schibsted Forlag, men jeg har ikke hatt noe som helst med denne utgivelsen å gjøre. Anmeldelsen er skrevet med et 100% ærlig sinn, og er ikke farget av at jeg leser andre manus fra dem)