Jeg klarte det!

Hva skjer når alle krimklisjèers mor blir til virkelighet? Når du plutselig skjønner at du er en karakter i en annens historie, og at denne historien er crap? Når alt du gjør virker forutbestemt, og de tankene du gjør deg underveis virker som om de er tatt høyde for? Hva skjer når noen styrer livet ditt som om du var en sjakkbrikke, og at denne «noen» alltid ligger tre trekk foran deg i tankegangen? Du befinner deg i virkeligheten, men alt du gjør, tenker og sier er en del av en annen persons syke fantasi? Kan menneskers handlinger, tanker og ord kalkuleres ut på forhånd i et spill, der kun små justeringer underveis er det som skal til for å skape om en fiktiv historie til virkelighet?

Forvirret? Så bra! Det er nemlig det som er meningen at du skal være. Ordene over var mitt utgangspunkt for kriminalromanen «Maestro». En historie jeg har brukt ett og et halvt år på å skrive ut. I helger, avspaseringsperioder og i ferier. 369 word-sider med tekst. 118.000 ord. Historien om et sykt menneske som styrer sine omgivelser slik en maestro styrer sitt orkester. Gjennom år med research har maestroen laget et fiktivt scenario for virkelige mennesker. Hans idè er at mennesker er forutsigbare i handling.  Hans scenario er hans mesterverk. Hans kunstverk.

I denne romanen leker jeg meg med alle klisjeene vi finner i kriminallitteraturen. Alt det som vi ler litt av, og humrer litt i skjegget av. Tenk om vi ble nødt til å ta klisjèene på alvor? Blodig alvor! Jeg leker meg, koser meg, og jeg frydes over at jeg i går kveld endelig var i mål med førsteutkastet. Det jeg er redd for er jo at jeg ikke skriver godt nok til at folk og kritikere faktisk forstår denne leken og ironiseringen. Tenk om alle tar det på ramme alvor?

Teksten er gjennomgående mørk og dyster, men vil det fungere? Er karakterene gode nok? Klarer stemningen, handlingen og mystikken å skape en motor som driver godt nok? Vil jeg klare å skape en historie som både engasjerer og berører samtidig som jeg bevarer den spenningen en kriminalroman skal ha? Spørsmålene står i kø, og det samme gjør tankene som får meg til å tvile. Men, det er nå det gjelder. Det er nå jeg skal begynne på den egentlige jobben. Å omskape tekst til litteratur. Det er en kunst som er få forunt å mestre. Om jeg er en av dem vet jeg ikke ennå. Hvert ord, hver setning og hver scene må vendes på, vris på og prøves ut. Møysommelig tidkrevende arbeid som jeg gleder meg til. Det er sykt å være så glad i å skrive at en faktisk gleder seg til dette etterarbeidet, men det gjør jeg altså. Første etappe er unnagjort, men det er langt til mål.

Alt er skrevet. Alt er på plass. Jeg slår med taktpinnen. Teppet går opp for siste akt.

Maestro …