En helt nødvendig fortsettelse

«Frostrøyk» er Frode Eie Larsens oppfølger til hans debut «Hemmeligheten» som kom ut i 2011. Ordet oppfølger er viktig her. Å lese den ene uten å lese den andre vil gi en mangelfull leseopplevelse. «Hemmeligheten» mangler en avslutning. «Frostrøyk» mangler en begynnelse. Etter min mening, i etterpåklokskapens lys, burde disse to romanene blitt slått sammen til en. Først da framstår de som fullverdig lesing. Dette har forlaget etterhvert skjønt, for nå selges begge bøkene som en samlepocket. Et kjøp jeg vil anbefale.

Nå skal ikke jeg gi meg ut for å være det litterære geniet som har oppdaget dette. Forfatteren har selv sagt det til meg. Det er ingen nyhet. De to bøkene var egentlig tenkt som en samlet historie, men så gav Larsen selv ut «Hemmeligheten» som en selvstendig roman, og når LIV forlag da kjøpte rettighetene til å utgi den, så ble det slik. Ser vi de to romanene under ett så er dette det største ankepunktet. Slutten på «Hemmeligheten» er svært svak, ettersom det ikke var tenkt som en avslutning, og begynnelsen på Frostrøyk er i beste fall forvirrende, ettersom det ikke var ment å være noen begynnelse, men en naturlig fortsettelse. Vi lar den ballen ligge. Forfatteren vet dette. Forlaget vet dette. Forhåpentligvis vil også leserne vite dette nå.

Resten av mine tanker rundt «Frostrøyk» vil derfor omhandle partiet fra side 50 og utover. Da har forfatteren fått gjort unna alle oppsummerende tråder fra «Hemmeligheten», og spenningen kan begynne for alvor. Vi befinner oss altså halvannet år etter de dramatiske sommerdagene der Oskar Myhre og hans tre venner var å betrakte som fritt vilt for en gal hevner med en plan om å gjøre opp for et overgrep som lå 20 år tilbake i tid. Etter de mange prøvelsene i forrige bok har Oskar og Jessica nå blitt kjærester. Mange andre ting har også skjedd som jeg ikke vil røpe ettersom jeg da vil ødelegge all spenning for dem som ikke har lest første bok ennå. Det er når morderen fra forrige bok selv blir funnet myrdet at det hele starter. Flere av de andre involverte som hadde samarbeidet med drapsmannen blir også forfulgt eller utsatt for ulykker. Hvem er det som hevner seg på hevnerne?

På mange måter vil jeg påstå at «Frostrøyk» er en bedre bok, og langt mer spennende enn det «Hemmeligheten» var. Men (og det er jo alltid et men) jeg MÅ jo ta som utgangspunkt at jeg har godtatt den onde konspirasjonen fra første bok som hjørnesteiner for denne boka. Derfor kan jeg jo ikke trekke fram det utrolige i hvor mange splitter gale personer det logisk sett kan finnes innenfor et lite geografisk avsperret område. Det er en av tingene jeg må legge til grunn når jeg skal lese «Frostrøyk». Gjør en det så blir boka både nervepirrende, spennende, morsom og drivende god lesing. Eie Larsen viser et langt større spenn i sin spenningsoppbygging i denne boka. Han bruker cliffhangere bevisst og med stor presisjon. Han lar det stå noen viktige ubesvarte spørsmål i veien for leseren hele veien. Konfliktnivået og tempoet økes jevnt og trutt utover boka, og er du som meg så leser du de siste 200 sidene i turbofart.

Scenene og historien som skildres fra Venezia er kanskje det jeg enklest kan peke på som gjør boka langt mer interessant enn det «Hemmeligheten» var. Her er det mystikk, undring, spenning og vakker skildring om hverandre. Gåten er rimelig enkel å løse. Den tar vi fort, men å vite hva det er Isabell vil, er godt skjult helt til siste slutt. Jeg liker også veldig godt historien rundt Olaf. Det er en karakter vi blir glad i. Det samme kan sies om kriminaletterforsker Stubb. En herlig type. Treg, omstendelig, småbyråkratisk og ualminnelig ordinær i all sin hverdagsframtoning. En svært så utypisk politihelt for oss krimelskere. Han er Ole Viks litt enfoldige og trege fetter, om dere forstår hvor jeg vil. (Ole Vik er lensmannen som har hovedrollen i Jørgen Jægers bøker). Jeg har forstått at han har fått en enda viktigere rolle i «Jordtårer«, så det må jeg si jeg gleder meg stort til.

Frode Eie Larsen er en god historieforteller. Han skriver spennende. Han skriver skildrende, og han har et godt grep rundt karakterbygging. Språket er godt, og tekstene hans er lettleste. Han har en trang til å gå litt «over the top» hele veien. Det blir litt for mange drapslystne gærninger til stede. Litt for mange synsvinkler som det hoppes mellom. Litt for mange cliffhangere som det kjøres slalåm mellom, og litt for mange personer med rare motiver for sine gjerninger. Jeg skrev i min anmeldelse av «Hemmeligheten» at Eie Larsen hadde noe godt på gang, og at vi fort kunne få et nytt stort krimnavn i Norge gjennom ham. Nå mistenker jeg ham for å ha skrevet store deler av «Frostrøyk» samtidig med at han skrev «Hemmeligheten». Derfor mangler også denne boka noen av de redaksjonelle grepene som en gjerne får gjort når forlaget har vært med i arbeidet fra starten av. Jeg synes likevel at «Frostrøyk» er enda et steg i riktig retning. Vi har utvilsomt med en god fortellerstemme å gjøre her, så rent personlig gleder jeg meg skikkelig til å ta fatt på «Jordtårer» som kom i høst. En bok som har fått fine kritikker og som har løftet Frode Eie Larsen opp på hylla like under de store norske krimforfatterne. På sikt vil han kunne bli en seriøs utfordrer.

Til dere andre … Sørg for å lese hans to første bøker i riktig rekkefølge, Det skulle egentlig vært en stor roman i stedet for to mindre. Og la det være sagt først som sist … DENNE gangen sitter avslutningen som et skudd! Hjertet hamrer og tårer triller. Bravo!