Stikkord

, , , , , , ,

Statssekretær i kulturdepartementet Knut Olav Åmås foreslår at krim kuttes ut fra bibliotekenes innkjøpsordning. (Foto: Universitas)

Statssekretær i kulturdepartementet Knut Olav Åmås foreslår at krim kuttes ut fra bibliotekenes innkjøpsordning.
(Foto: Universitas)

Dagens lille smakebit på en søndag dedikerer jeg til alle norske krimforfattere som denne uka har blitt gjenstand for en statssekretærs dårlig skjulte aversjon mot at krim er litteratur. Hans utspill om at det kan spares penger ved at krim ikke lenger kjøpes inn til bibliotekene gjennom kulturrådets innkjøpsordning er sjokkerende, og diskriminerende. Fordekt bak et latterlig argument om at disse titlene selger så godt. Da burde han tatt bestselgere generelt, ikke krimutgivelser spesielt. Jeg svarer ham med å vise Norge at krim ER litteratur, og jeg gjør det med Tom Egeland. Dette, kulturminister Thorild Widvey, er hva din statssekretær sier bibliotekene må finne sine egne penger for å kjøpe inn i framtida. Wassmo og Jacobsen derimot er visst høyverdig nok til å få støtte selv om de selger millioner. De skriver nemlig ikke krim.

Sirkelens endeDagens smakebit er hentet fra hans første bok i Beltø-serien som jeg leser på om dagen. Sirkelens ende.Smakebiten bør legge alle debatter om at krim er lettvint annenrangs litteratur død en gang for alle. Hadde jeg hatt lov til det skulle jeg hengt på hele første kapittel i Jo Nesbøs «Marekors» også bare for å understreke mitt poeng, men jeg tror det kommer godt nok fram gjennom Toms stemme også. Kos deg:

Det begynte å regne sent den ettermiddagen da Grethe døde. Gjennom trådene av vann skimter jeg fjorden, blank og kakld, som en flod bak det nakne kjerret. I time etter time sitter jeg og glor på dråpene som sildrer nedover ruten. Jeg tenker. Jeg skriver. I duggen på glasset former bygene et buktende gitter.

Jeg har skjøvet skrivebordet inntil vinduet. Da kan jeg skrive og skotte ut samtidig. I fjæra driver klaser med råtten tang. Sjøen skvulper dovent mot svabergene. En terne skriker halvhjertet og livstrett. Grenene på eika ute på tunet spriker, sorte og våte, ennå klamrer et og annet blad seg fast, som om de ikke riktig fatter at høsten snart vil hente dem til seg.

Det var sommer da pappa gikk bort. Han ble trettien år, fire måneder, to uker og tre dager gammel. Jeg hørte at han skrek. De fleste mener det var en ulykke. Den første tiden etter dødsfallet kapslet mamma seg inn i en kokong av stille sorg. Så, i en metamorfose som aldri har sluppet tak i meg, begynte hun å drikke og forsømme meg. Det ble en del prat. Sideveien vår hadde øyne og ører. I butikken fikk jeg medfølende blikk. Barna lagde stygge sanger om henne. Med kritt tegnet de henne naken på asfalten i skolegården. Enkelte minner er det lim på. (Sirkelens ende – 2001. s.7)

Vil du lese flere smakebiter på en søndag, så finner du dem hos Mari på Flukten fra virkeligheten.