21 intense dager

Sidsel Dalens andre bok på Aschehoug om gravejournalisten Mia Mikkelsen fant veien til butikkhyllene i høst. «21 dager» fikk svært gode kritikker i hovedstadspressen, og forfatteren står så absolutt foran et nasjonalt gjennombrudd som thrillerforfatter. Om en ser på hennes to bøker under ett, så er det et svært sterkt fundament hun har fått på plass. Likevel vil det være fatalt feil å se på de to bøkene som to av samme slag. De er svært ulike i både form og uttrykk. Med det viser Sidsel Dalen at hun behersker flere elementer innen sjangeren.

Jeg var mildt sagt fra meg av begeistring etter å ha lest Dalens debutroman «Dødelige dråper» i høst. Til å være en thrillerdebut så var den ikke langt unna fullkommen. Vanvittig trøkk, tempo, spenning og driv. Da jeg omsider fant fram oppfølgeren «21 dager» i romjula, så ventet jeg meg mer av det samme. Det fikk jeg definitivt ikke. Dalen overrasket meg stort ved å vise fram helt andre ferdigheter i denne thrilleren.

I «21 dager» tar Sidsel Dalen (slik hun også gjorde i sin forrige bok) et sosialrealistisk balletak på leseren, og det gjør vondt når hun røsker! I «Dødelige dråper» var det norsk selvforherligelse, oljeindustriens kynisme og miljøovergrep som fikk stå i sentrum. Hennes nyeste roman har også utgangspunkt i oljeindustrien, men denne gangen er det korrupsjon og grov menneskehandel som er tematikken.

Dalen velger bevisst å senke tempoet betraktelig denne gangen. Hun går i dybden, og lar maktmenneskene og ofrene tre enda tydeligere fram i lyset. Hun skildrer dem med en glød, et engasjement og en sjel som vi sjelden ser innen thrillersjangeren. Ikke det at hun finner opp kruttet … Eystein Hanssen gjør mye av det samme da han gir en stemme til slavearbeidende aupairer i Norge i «Åtseldyr». Det er likevel nærmest å sammenligne «21 dager» med grepet som Jussi Adler-Olsen gjorde i «Marco-Effekten«. I den boken lar han Avdeling Q få spille annenfiolin, mens spenningen drives rundt lille Marcos skjebne. Han gir sigøynerbarn en sjel og en stemme som gjør vondt langt inn i hjerterota. Det samme gjør Sidsel Dalen med trafficking-offeret Anna i denne boken. Det er henne vi følger mest, og det er rundt hennes situasjon at det meste av spenningen og dramaet ligger. Vi får så vondt av tvangsprostituerte og neddopede Annas kamp for å finne lillesøsteren sin at det tar fullstendig pusten fra oss. Skildringene er hjerteskjærende og rå. Ved å gjøre dette stuntet for andre gang så har Sidsel Dalen lagt lista. Hun gjør som Hanssen og Adler-Olsen … Hun skriver thrillere med et sosialt aspekt og en bitende samfunnskritikk. Slikt står det respekt av.

En ting hun også gjør er å gi antagonistene en stemme. Skurkene blir også mennesker i hennes bøker. Vi følger dem tett, vet hvordan de tenker, og de males ut med menneskelige trekk. Et lite stykke på veien så kan vi sågar få en viss forståelse eller sympati for dem, selv om handlingene deres er kyniske, brutale og økonomisk motiverte. Gjennom dette blir de faktisk også mer skremmende. Skurken Gashis ukontrollerbare og psykotiske sinneutbrudd blir for eksempel en uforutsigbar trussel som er med på å skape spenning i alle scener hvor han er involvert.

Tempoet og drivet er som sagt den største forskjellen mellom hennes to første bøker. «Dødelige dråper» var en hektisk  pageturner. «21 dager» en mer intens bok som satte dypere spor. Det er først på de siste 100 av nesten 450 sider at Mia Mikkelsen faktisk havner inn i noe skummelt. Før det er det bare Anna som er på flukt fra skurkene. Historien rundt direktørene i oljeselskapet Valhall, deres koner, og rundt Gashis oppdrag går en smule tregt. Der er det lite driv og lite spenning å hente. Boken kan derfor være litt «slow» i enkelte partier. Jeg mener historien trygt kunne blitt slanket med 100 sider uten at det ville skadet kvaliteten på sluttproduktet.

Boka har en veldig alvorlig undertone som ligger og dirrer fra start til mål. Det er menneskeskjebner her som påvirker alle rundt seg. Skurken Gashi som har en bunnløs kjærlighet til sin multihandikappede og sterkt hjerneskadede datter. Mia som sliter med å bo i samme hus som sin alkoholiserte far. Irene, rikmannsfruen, som lever i en fasade hvor alt hun blir målt på er sin skjønnhet og tiltrekkingskraft, og som pleier et skrantende ekteskap med å snorte kokain. Slik kunne jeg fortsatt. Alle har sin akilleshæl som er med på å gjøre dem til de menneskene de er.

Det er helt tydelig at Sidsel Dalen har vokst rent litterært. «21 dager» er en langt mer velskrevet roman. Hun tar seg i større grad tid til å være skildrende, men ved å gjøre det så senker hun også tempoet. Litt av snerten, det ubehøvlede og det humoristiske er borte. Det er erstattet med ettertenksomhet, alvor og tankefullhet. Er det bra? Ja, på mange måter så er det jo det, for det er akkurat dette som gjør at vi lar oss rive med i hele følelsesregistret når vi følger Anna og hennes skjebne. Samtidig så er det livsfarlig for en forfatter som har tenkt å skrive spennende thrillere å bli så opphengt i litterære krumspring og samfunnskritikk, at en glemmer selve kjernen i all thrillerkomposisjon. Drivet …

Jeg tror på at Norge har fått en ny stjerne i Sidsel Dalen. Hun tør å være den hun er både som forfatter og som meningsbærer. Hun har lagt lista høyt, og bommer ikke på mål med å velge å bruke kritisk sosialrealisme som grunnlag for historiene sine. «21 dager» er en uventet og annerledes oppfølger, men den gir nok et bedre bilde av hvilken forfatterstemme vi vil se i fremtiden. Ikke rart at litteraturanmelderne har brukt superlativene denne gangen. Om underholdningsleserne er like begeistret er jeg ikke like sikker på. Uansett så gleder vi oss stort til å høre mer fra Sidsel Dalen.