Det var den kvelden igjen. Den kvelden da alle hjerter gledet seg og samlet seg i et julerødt favntak av kjærlighet og familielykke. Den kvelden som alltid gjorde så vondt i magen. Den kvelden da uroen fikk en annen substans. Ikke bare det evigvarende suget og jaget han alltid hadde, men også en dump følelse av et uerstattelig savn.
Johnny skuttet seg på fortauet. Slo den lange sorte kappen tettere rundt en hengslete og sliten kropp. Det siste nummeret av «Asfalt» var solgt, og butikkene på senteret var i ferd med å stenge dørene. Mens gittrene med skrikende mekanikk ble senket mot gulvet sto Johnny alene igjen utenfor. Han hadde ikke hastverk. Juleglade barnefjes smilte mot ham i den begynnende skumringen. På vei mot biler som ville føre dem trygt inn i mødres fang.
Johnny kjente følelsen som en dump liten klump i brystet. Ikke vondt. Bare vemodig. Alt det som en gang var. Alt det han en gang var. Julegløgg og pusetøfler foran peisen med «Tre nøtter til Askepott» på det gamle fjernsynet. Mandelen som av en eller annen merkelig grunn alltid var å finne i hans tallerken … Eimen av pinnekjøtt som bredde seg som et juletrygt teppe over stua mens Timmi Gresshoppe ønsket oss en god jul. «From all of us … To all of you …» . Pappas julesigar som sved i øynene, og etterlot seg en hemmelig lukt av mystikk og gamle skrøner.
Et sted der ute satt de fremdeles. De var ikke alene. Likevel visste Johnny at også de manglet noe nå i kveld. Skammen over den han var blitt brant fremdeles i dypet av en sjel. Han visste de savnet ham, men han ville ikke komme hjem. Ikke dette året heller. Visste så altfor godt at alt det vonde ville bre seg i rommet om han var der. De store spørsmålene som alle startet med «Hvorfor …». Han skulle så gjerne gitt dem et svar, men hva var det å si når svarene ikke var der?
I området ved bussholdeplassen stanset han. Vurderte et øyeblikk å ta bussen til sentrum. Etter et lite tankestreif av tid lot han innskytelsen fare, og tok bena fatt. Han trengte pengene til andre ting. Han kunne overleve en kveld uten, men ikke denne kvelden. De tynne joggeskoene var ikke lenger skapt for å vandre i desembergater. Langs sidene hadde gummien sluppet taket og slapp i slapssørpe for hvert skritt han tok. I vinduene lyste juletrær på hans vei. Hvert tre og stjerne en bitter påminnelse om hvem han var blitt. Han unnlot å se på dem. Det gjorde for vondt. Faste steg surklet videre i sluddværet. Beina visste hvor de skulle, og han kunne la tankene fare.
Han tenkte på dager da han fremdeles var en av de andre. Alle dem som badet i juleluksus uten engang å vite at det var akkurat det de gjorde. Små små liv med små små bekymringer. Men, de hadde hverandre. En bamseklem. Et stryk over håret. Et klapp på kinnet. Alt som skulle til for å tine et vinterhjerte. Stearinlykke … Lykke som er der, men som størkner så snart noen blåste ut lyset. For Johnny var det slik det var. Alt stanset, og lyset sluknet den dagen han falt utenfor. I ett øyeblikks uoppmerksomhet senket han guarden, og ble truffet av livet. Nå var det ingen veier tilbake. Alle broer var brent.
Denne håpløsheten var med årene blitt blandet med en vedvarende apati og likegyldighet som fikk Johnny gjennom dagene, og nettene i et enslig selskap med sine egne demoner. Det var bare denne kvelden som var annerledes. Den kvelden da alle vonde ting krøp litt nærmere innpå sjelen. Bet seg fast for en stund. De ensomme og utstøttes lange natt.
Det var først når Johnny nådde fram til kveldens siste stoppested at han klarte å fylle hjertet med varme. Med stødige skritt steg han inn i rommet og kjente peisvarmen bre seg om kroppen som et mykt badehåndkle etter et isbad. Her inne kunne han la skammen ligge igjen i entreen. Her inne kunne han slippe den stive masken som beskyttet ham mot alle de andre der ute. Her inne var han ikke alene. Her inne var det en bamseklem. Et stryk over håret. Et klapp på kinnet…Her inne kunne han nok en gang kjenne på eimen fra pinnekjøttet gi ham den frelsen frelseren aldri klarte å gi. Her inne ventet alle de andre. På ham …
Johnny satte seg ved siden av de andre. Kjente seg hjemme. Pustet dypt inn og sendte en varm tanke av takknemlighet for at han bodde akkurat her. Akkurat her i dette landet hvor mennesker hadde både evne til og vilje til å gi av sin egen overflod. Akkurat denne kvelden var dette lille julemåltidet forskjellen som fikk ham gjennom natten. Han kikket opp på mannen som serverte dem med et takknemlig blikk. Han hadde ofret alle sine egne for å være sammen med Johnny på julekvelden. Han visste at Kirkens Bymisjon ikke betalte mannen for offergaven. Likevel sto han der år etter år. Akkurat som Johhny. Det var det som var jul….
GEIR TANGEN 