Når havet stilner er Jørn Lier Horst sin tredje roman om William Wisting og hans kompanjonger på politihuset i Stavern. Det begynner å bli mer og mer klart for meg hva det er som har gjort Horst til den populære forfatteren han har blitt de seneste årene. I takt med karakterene og deres historier ser jeg også en forfatter som utvikler seg. Dramaturgi, språk, plotting og spenningsoppbygging blir bedre og bedre for hver bok.
I min omtale av hans andre bok «Felicia forsvant» mente jeg Horst gjorde en del riktige og viktige grep for å skape mer liv og spenning til historiene. Han intensiverer dette i «Når havet stilner«. Langt flere thriller-elementer ser dagens lys. Cliffhangere og actionscener brukes mer flittig. Subplottene har flere og mer interessante konflikter gående.
Han sa det til meg selv da jeg møtte ham på Oslo Bokfestival. Det tok litt tid før han fant fram til sin stemme, og at det derfor var greit om jeg var litt snill med de første bøkene i serien hans når jeg skulle anmelde dem. Jeg har ikke vært snill. Det har det ikke vært behov for, for jeg elsket de første bøkene hans. Det var ikke så mye å pirke på etter min mening. Når det er sagt, så er det en helt annen opplevelse å lese hans tredje bok enn det var å lese hans første. Tempo, intriger, konflikter og språk kommer tettere på. Stilen er kjappere, og selv om det politimessige etterforskningsarbeidet fremdeles står i sentrum, så er det nå såpass mye som skjer med og rundt William Wisting at det gir romanene en ny dimensjon.
Når havet stilner er en historie der tre forskjellige mysterier vikles inn i hverandre. Et uidentifisert menneske blir funnet i brannruinene på en hytte. En ukjent mann blir dumpet med skuddskader utenfor byens apotek, og en herreløs seilbåt med blodspor på dekket blir funnet ribbet og forlatt ved en av byens havner. Wisting ser selvsagt etter en sammenheng i og med at alt dette skjer innenfor et døgn, men blir motarbeidet ganske kraftig fra visepolitimesteren.
Horst er en mester i å vikle opp trådene gradvis uten at vi klarer å fange hele nøstet. Spørsmålene og gåtene er mange, og vi blir sugd inn i historiene på jakt etter nye spor og nye svar. Som alltid ligger de godt skjult i teksten vi allerede har blitt presentert. Dette gjør at Horst sine bøker også blir en etterforskningslek for oss lesere. Han lurer oss ikke. Han bare skjuler og gjemmer svarene i de små detaljene. Det er noe Agatha Christie over dette trekket ved Horst sine mysterier. Vi undres og lurer på hvorfor det er slik og slik. Hva kan ha skjedd? Når så svarene kommer tenker vi … «Ah … Selvsagt!» Den burde jeg ha sett!
En annen grunn til at Horst skiller seg ut blant sine medforfattere er de gode karakterene. De er sammensatte og ekte mennesker med liv og sjel. Svært få karikaturer. Mange spennende mennesketyper. Horst har ingen typer som faller sammen på sin egen manglende troverdighet. Vi finner ingen «Lisbeth Salander-genier» som knekker alle datakoder eller «Gunvald Larsson-apekatter» som slår seg fram til de svarene han trenger med knyttnevene. Politifolka på politikammeret i Stavern er ekte. Det samme kan sies om skurkene. Ingen «Le Chiffre-konspirasjons-hjerner» som styrer internasjonale kriminelle nettverk fra en penthouse-leilighet her nei. Derimot så er det flust med småskurker, kebabkonger, smålangere og ett og annet dop-hue her og der. Down to earth, føttene på jorda. Troverdighet! (Noen ville kanskje motsagt meg dette siste punktet da romanen kom ut i 2006, men ingen gjør det i 2013…)
Jeg likte «Når havet stilner» utrolig godt. Spennende, engasjerende og klok politikrim på sitt aller beste. Ser fram til å nyte neste bok i serien på nyåret. Har som målsetning å bli ferdig med hele Horst-serien i 2014. (Slik jeg gjorde med Nesbø i år)
GEIR TANGEN 
2 kommentarer om “En god nummer 3”