Jæger legger inn et ekstra gir

Kameleonene er Jørgen Jægers andre bok om lensmann Ole Vik og hans stab på lensmannskontoret i vestlandsbygda Fjellberghavn. Den markerer et skifte i skrivestil fra Jæger, men om dette er noe som kun gjelder denne ene utgivelsen, eller om det er et vedvarende trekk gjenstår å se. I Kameleonene er scenene kjappere, replikkene kortere, språket mindre omstendelig og dramaturgien speedet opp flere hakk.

Det er ingen tvil om at dette er bevisste valg av forfatteren. Jeg omtalte hans første bok «Skyggejakten» som en kosekrim, med alt det som det innebærer. Langsomme, vedvarende scener. Lange monologer og dialoger. Lite action, og bittelitt Kardemomme By. Litt i stil og form som «Mord og Mysterier» på TV2. Ukomplisert og enkelt, men skikkelig koselig lesning fra begynnelse til slutt.

Kameleonene bryter med denne formen fra første kapittel av. Lensmannen kastes hodestups inn i et bankran, et mord og en kidnapping i en og samme scene. I den påfølgende blir han selv livstruende skadet i en biljakt, mens kjæresten er gisselet til bankraneren, en bankraner fullstendig uten skrupler. Det er et heseblesende tempo de første 50 sidene av boka, og han bruker alle virkemidler som finnes i oppskriftsboka for krim og thrillere. For de av oss som hadde forventninger etter å ha lest den første boka så er dette et hamskifte som kommer litt bardus.

Så kan en spørre seg om dette var et riktig trekk av Jæger. Ja, på en måte så er det jo det. Vi lever ikke på 70-tallet lengre, og den moderne krimleseren forventer kanskje et større driv enn det «Skyggejakten» kunne skilte med. «Kameleonene» er langt mer moderne i stil og form, og den engasjerer adrenalinkjertlene hos leseren i langt høyere grad. Et såpass rolig tempo som første bok la opp til krever svært intrikate og gode mysterier. Det krever også enormt mye innsikt i faktisk politiarbeid ettersom mye av spenningen ligger i selve etterforskningen. Jørn Lier Horst klarer dette kunststykket i bok etter bok. Det er ikke like sikkert Jørgen Jæger ville klart det samme.

Et høyt tempo er likevel ikke nok alene. Det kreves en god historie, et gåtefullt plott og sterke karakterer som utvikler seg. Jæger mestrer heldigvis dette godt, og derfor blir Kameleonene en spennende bok. Han har likevel gjort et par feilgrep etter min mening. Grep som gjør at jeg faller litt ut, og ikke klarer å opprettholde engasjementet hele veien gjennom. I Kameleonene har han valgt å samkjøre etterforskningen med lensmannskontoret i Borg. Det betyr at vi blir presentert for en hel rekke nye sentrale karakterer. i tillegg er det en hel flokk med folk som er involvert i det som skjer. Ved bankranene, på et motell i Borg, under kidnappingen, i sykehistoriene, i dop-miljøet i Borg og på politistasjonen i Borg og i Fjellberghavn. Alt i alt en hel skokk med karakterer. som om det ikke er nok så opererer en rekke av antagonistene også med dekknavn. Dette ble etterhvert svært forvirrende for meg. Det ble mange tanker ala: «Hvem faen var Bjørn igjen? Var det han som…? Nei …. »

Mange subplott er også med på å gjøre det hele litt diffust for meg. Jeg mener og tror at Kameleonene ville hatt gått av å slanke seg litt. Det gapes over litt for mye litt for fort. Samtidig så tror jeg det var en nødvendighet fra Jæger sin side å guffe opp tempoet litt. Gjøre Ole Vik litt mer robust, og litt mindre kosebamse. Jeg likte den biten. Etterhvert som bøkene skrir frem så regner jeg også med at jeg får bedre kontroll på persongalleriet til Jæger. Han er noe helt spesielt innen norsk krim. En som byr på noe særegent og annerledes. En som skriver krim med hjertet i hånda. Han gir oss et helt lokalsamfunn som nå begynner å ta form, og en hel rekke karakterer som skiller seg ut og som gir liv og spenning til historiene som utfolder seg.

Konklusjonen er enkel: Det var på tide å gi gass Jørgen, men her gikk det kanskje litt vel fort i svingen?