Frisk oppfølger!

Hauges_direktivHauges direktiv er Ørjan N. Karlssons andre bok i en triologi basert på norsk maktstruktur og etterretning etter andre verdenskrig og i dag. Første bok var Gerhardsens testamente, og jeg var ikke alene om å være begeistret.Disse to bøkene er konspirasjonskrim på høyoktan, og på et helt annet kvalitetsnivå enn det vi vanligvis ser fra norske forfattere. Knallgøy, humoristisk og svært spennende.

Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Aldri har et trekløver hatt så mye samlet politisk makt som det disse tre hadde i årene etter andre verdenskrig. De var hjerte, hjerne og hender i Arbeiderpartiet. Enhver historiker må gjerne utfordre meg på den påstanden. De vil gå opp som en løve og ned som en skinnfell i forsøket. Det er dette trekløveret som er utgangspunktet for plottene i begge de to første bøkene om Kyrre Kaupang fra Ørjan Karlssons hånd. I den første boken blir vi kjent med Gerhardsens ordre om å opprette en hemmelig etteretningsorganisasjon i samarbeid med USA. I denne boka er det tidligere forsvarsminister Jens Chr. Hauges direktiv om uinnskrenkede rettigheter til å overvåke egne innbyggere i kampen mot kommunismen som står sentralt. Begge deler er et produkt av forfatterens fantasi (får vi håpe …) Med andre ord en artig konspirasjonsteori, men samtidig såpass innenfor det som kunne hendt, at det virker svært troverdig.

I denne konspirasjonsvirkeligheten befinner politimannen Kyrre Kaupang seg. Tidligere KRIPOS-etterforsker, men nå vervet til å lede en underavdeling av «Stiftelsen». Den hemmelige etterretningsorganisasjonen som vi ble kjent med i første bok. Han får i oppdrag av Stiftelsen å løse et mord på tidligere PST-sjef Janne Kristiansen (Ja, her drepes høyst reelle, og levende, personer i kunstens navn). Drapet følges av et nytt, og det blir etterhvert tydelig at maktpersonene blir drept i et hierarkisk system basert på deres ansvar og roller etter 22.juli-terroren. Samtidig følger vi den gamle forsvarsministeren Jens Christian Hauge i tiden etter andre verdenskrig der han innleder et lyssky samarbeid med den gamle politimesteren i Oslo Knut Rød for å dekke over «Donau-mappen» som Rød er i besittelse av. Rød ble, som de fleste historiekjennere vet tiltalt, men frikjent ved to anledninger for sitt samarbeid med tyskerne under deporteringen av norske jøder under krigen. I denne boken er det Hauge selv som ordner det slik at Rød blir frikjent, og han får en fullmakt av Hauge til å starte sin egen etterretning for å kartlegge og overvåke kommunister i Norge. Dette er utgangspunktet for det som altså både blir en krim, en thriller og et konspirasjonsmysterium. Kinderegg med andre ord! Tre ting på en gang … Det er godt det!

Ja, godt blir det. Ikke bare fordi Karlsson klarer å gjøre det usannsynlige så troverdig og nært at vi har vanskeligheter med å skille hva som er fiksjon og hva som er fakta. Det er like mye fordi Karlsson skriver knakende godt, og at han har funnet fram til en helt egen maskulin stil i sine språklige og litterære virkemidler. Å lese Karlssons bøker er ikke som å lese annen norsk krim. Han har sin egen stil. En helt egen stemme. Det er snert, tempo, driv og humor i alle passasjer av teksten. Dette gjør bøkene hans til en fornøyelse å lese. Jeg kan knapt huske jeg har gledet meg slik til å lese en bok som jeg gjorde til «Hauges direktiv». Da er det godt at jeg ikke ble skuffet, for fallhøyden etter Gerhardsens testamente var rimelig stor.

Så er det slik at når noe skiller seg ut i mengden. Når noen våger å være litt annerledes og gjøre ting på sin egen måte, da er det alltid noen forståsegpåere som ikke liker det. Slik er det også med de to bøkene til Karlsson om Kyrre Kaupang. Noen elsker bøkene og skryter dem opp i skyene, mens andre synes skrivestilen til Karlsson blir en tvangstrøye som gjør lesingen anstrengende. Det blir påtatt humoristisk og maskulint. Jeg deler ikke den oppfatningen! Ære være den som våger å gjøre det som Karlsson gjør. Aldri i livet om jeg hadde våget meg ut på litteraturkritikernes glattis med popkulturelle sammenligninger og metaforer som «Raskere enn Ari Behn designer et middagsservise«, og «Tommere enn lommeboka til Idar Vollvik«. Men, dette er faktisk blitt Ørjan Karlssons fremste varemerke. Jeg ler og jeg humrer over de utallige karakterdrapene som blir begått i humorens tjeneste, og håper for Guds skyld at forfatteren ikke tar seg nær av dem som mener dette er klisjèbefengte fraser. Det er jo moro. En lek med språket. En lek med leseren. En lek med det selvhøytidelige kjendis-Norge. Jeg elsker det, og noen av dem er så treffende at jeg bryter ut i sprutlatter mens jeg leser.

Samtidig så veier Ørjan Karlsson det hele opp ved å drite seg selv ut i en enkelt scene i begge bøkene. Her harselerer han over seg selv som en breial og brautende bodøforfatter med litt for høye tanker om seg selv. Selvironi er definitivt den beste ironien. Synes det er litt kult når en våger å si så mye på kanten om andre kjendiser i Norge, at en gir seg selv en humoristisk skrape i samme slengen.

Hauges direktiv er spennende fra første side av. Det er så mye interessant av reell historie som blandes inn med fiksjon fra dagens Norge. Det er så gøy å lese om våre egne virkelige personligheter som er dratt inn i en fiktiv historie. Det gir en ellers svært så nervepirrende bok et ekstra krydder. Jeg vil utvilsomt nominere denne boken til neste års bokbloggerpris. Denne boken er en av de aller beste 2013-titlene jeg har lest. Hauges direktiv er en pageturner. Karlsson kan etter min mening den kunsten like godt som Jo Nesbø. Sidene vendes raskere enn kraftglosene til Davy Wathne etter et nytt Brann-tap. (He he … Der fikk jeg det til Ørjan!) Dette er moro, interessant og spennende på en gang. Jeg gleder meg vilt til neste (og siste) bok i triologien. Den MÅ jo få tittelen døpt opp etter Haakon Lie? Jeg mener … Gerhardsens testamente, Hauges direktiv … og … Lies manifest???

PS! Ettersom jeg har jobbet frilans som bokkonsulent for juritzen forlag tidligere finner jeg det på sin plass å understreke at jeg ikke har hatt noe som helst med denne utgivelsen å gjøre. Heller ikke med noen av forfatterens tidligere bøker.

6 comments

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s