Deilige dødelige dråper

Du verden for en thriller Sidsel Dalen har skrevet. Hennes to år gamle debutroman «Dødelige dråper» tok meg med storm og bravur. Den er intelligent. Den er skarp. Den er troverdig, og den er aktuell. I tillegg så er den noe så innisvartehuteheitagranskauen spennende. Karakterene glitrer, og humoren drypper i takt med Dalens glitrende svarte dødelige dråper. Best av alt … Vi snakker om en debutant. Vi snakker om en kvinne. Langt inne på menns domene. Jeg reiser meg og applauderer!

Det er alltid farlig å fare med skamros. Jeg vet det, og når vi i tillegg snakker om en thriller som aldri ble noen hyllevelter, da rynker enkelte på nesen. Hvorfor dette endorfinrushet over en bok som så få andre har trykket til sitt bryst i samme grad? Kan det være at gamle Tangen tok en Cava for mye i godstolen i går? Nei, det er nok ikke slik. Det er vel heller det at jeg lar meg imponere. Jeg har lest en hel rekke moderne thrillere i det siste, og det slår meg gang på gang at fantasiløsheten ingen ende vil ta. Det florerer av terrornettverk, menneskesmugling og hemmelige agenter som har fått nye beitemarker etter den kalde krigen. Det er innfløkte gåter og vanvittige konspirasjonsteorier som setter menneskehetens ve og vel i fare. Det er psykopater, sosiopater og rene skjære sadister… Kort sagt et fargerikt skue, men akk så forutsigbart. Svært sjelden treffer vi på den virkeligheten som faktisk er der når vi leser dagens thrillermangfold. Trusselen som befinner seg her og nå, og som eksisterer hver eneste dag. I den settingen er Sidsel Dalen en åpenbaring.

Dødelige dråper er så aktuell og troverdig at jeg nesten må smile mens jeg leser. Norsk økonomisk kynisme, men også naivisme, får boltre seg i ett av verdens mest framgangsrike og fargerike land. Brasil. Settingen er det vi gjerne kaller «close up». Virkelighetsnært. Et suksessrikt norsk oljeselskap overtar et oljefelt  i en av Amazonas sideelver. Alt er strålende. Det er oppgangstid i landet, oljen flommer, og norsk teknologi og bistands og investeringsmidler blir tatt imot med åpne hender fra myndighetene. For investorene er dette en «no-brainer». En krone inn gir ti kroner ut. Hver eneste gang. Du kjøper en tier for en krone. Slik tenker også den norske mellomlederen Frank Høegh når han får tilbudet om å overta driften som CEO ved det norske oljeselskapet  Valhalls brasilianske datterselskap. I Rio de Janeiro dukker også den gravende frilansjounalisten Mia opp med oppdrag fra sin arbeidsgiver i Norge om å skrive artikler for det nye oljenæringsmagasinet Drilling Digest. Alt er vel og bra helt til Mia blir invitert ut til oljeriggen i Amazonas av den ferske og naive lederen Frank. Han tror alt er i skjønneste orden, men der ute i jungelen blottlegges alvorlig miljøkriminalitet, fordrivelse og grov utnyttelse av urbefolkning, bestillingsdrap og korrupsjon. Mias bilder og reportasje blir aldri det PR-framstøtet Frank håpet på, og plutselig står hele hans økonomi og karriere på spill.

Thrilleren er nervepirrende, interessant og morsom på en og samme tid. Jeg tviler ikke ett sekund på at norske oljekroner brukes slik som boken beskrives i Brasil og andre steder i verden der de er på vei opp og fram med en voksende oljeindustri. Det er en fornøyelse å lese Sidsel Dalens bok når hun spinner hovedpersonene inn i det ene etiske dilemmaet etter det andre. Norsk bonderomantisk godfjott-etikk får seg en nesestyver så blodspruten står oppetter veggene. Våre skinnhellige motiver. Vårt uklanderlige ytre. Vår oppofrende miljøsatsing. Våre milliarder av bistandsmidler og miljøprosjektkroner. Norge vil redde verden … Men, hva gjør vi når verden ikke vil reddes?

Sidsel Dalen streker opp et glitrende persongalleri av karakterer, og hun gir dem alle et perspektiv i boka. Vi ser situasjonene gjennom deres egne øyne. En av de aller beste er Franks kone Hilde. Hun er selve inkarnasjonen av den norske selvforherligende navlebeskuelsen. Hun anser seg selv og alt hun bedriver som perfekt uten den minste tanke på hvem hun tråkker på tærne. Hun utnytter den brasilianske dagmammaen på det groveste, men oppfatter seg selv som en helgen som hjelper den stakkars hjelpeløse damen opp fra slummen. Totalt uten selvinnsikt og sosiale antenner turer hun frem og mener seg berettiget til alt livet kan by på av goder, samtidig som hun i sin overflødige velstand og rikdom ikke kan forstå hvorfor folk ikke kan se at hun sliter seg helt ut. Hun har et nedlatende menneskesyn som dessverre alt for mange nordmenn har, og hun praktiserer dette synet ukritisk og uten blygsel. En herlig karakter som fikk meg til å le godt, men også  et skremmende bilde på dagens oppvoksende slekt etter min mening. 82,7% av dagens ungdom (15-25) svarte i en undersøkelse for ett år siden at de aldri ville jobbet som kelnere eller servitører selv om de var arbeidsledige. Dette fordi det var under deres verdighet å servere andre mennesker … En del nordmenn som jobber i Brasil har ifølge Sidsel Dalen dette karaktertrekket, og det forbauser meg ikke. I tillegg til Hilde, så er også ektemannen Frank et herlig skue som naiv førstereisgutt inn i en korrupt verden der han blir formet like lett som en klump margarin i sola. Journalisten Mia Mikkelsen har en ærlighet og et oppofrende vesen som gjør henne til en god protagonist. Ikke karikert på noen måte. Ikke for vakker, sterk eller uovervinnelig, slik menn gjerne skriver inn kvinnelige protagonister. Hun er vår helt på grunn av sin moral. Men, også Mia skal vise seg å ha en pris. Gategutten Romuolos skjebne er hjerteskjærende og skremmende. Å få følge ham på såpass nært hold er nesten ubehagelig. Det samme er det å følge en av  bokens store antagonister, den korrupte politimannen Paulo Q.

Dødelige dråper gir i tillegg til et fantastisk karakterregister, drivende menneskeskjebner og en fortettet og spennende handling, også et nærbilde av dagens Brasil. Et nærbilde av et land og en kultur som er på vei opp og fram, men som må hales opp av søla ettersom alt for mange spiser av kaka  uten å ha lov til det. Korrupsjon, drap, gjengkriminalitet, mafia, bunnløs fattigdom, prostitusjon og narkotika. Dalen legger ikke skjul på noe gjennom sin vandring i Rios slumområder. Det samme kan sies om hennes skildringer av overgrep mot urbefolkningen og manglende interesse rundt miljøproblematikk. Det er monetas som ruler også i Amazonas jungel, ikke bare i Rios bakgater. Så gjenstår det å se om den norske moralismen er verdt den dritten flua sitter på når etikken plutselig settes opp mot penger? Stoooore penger.

Avslutningen av boka vil overraske deg, og jeg må si jeg ble imponert da jeg så hvor epilogen endte. Det er et vågalt kunststykke å kjøre en twist som dette på leseren, men det underbygger bare det som jeg følte fra første side av. Denne thrilleren oser av kvalitet, og hadde fortjent langt flere lesere. Til alle dere som faktisk mener at vi leser for lite av kvinnelige forfattere i Norge… Få fingeren ut, og bestill denne boken. Eller gå til innkjøp av hennes nye thriller i høst «21 dager». Jeg gleder meg stort til å begynne på den, og har fått meg en ny favorittforfatter på lista.