Stikkord

, , , , , , , ,

Lars Ove SætherEn liten mix av ordspill i tittelen oppsummerer mitt inntrykk av krimdebutant Lars Ove Sæthers roman «Hanegal«. Årets vinner i Cappelen Damm sin kriminalromankonkurranse. Debutanten går ut fra startblokkene som Usain Bolt, men springer seg bort i løypa mot slutten. Hanegal er så absolutt en solid krimdebut. Problemet er at hanen gaper over litt for mye, og ender opp med et lite klukk i stedet for et kykkeliky!

Hanegal er som sagt Lars Ove Sæthers første krimroman. Han har en stemme og en touch som lover svært godt. Jeg ble begeistret fra første stund over hans evne til å skape karakterer som skiller seg ut, og som skildres med en treffende penn. Mysteriet som legges til grunn for bokas handling er også strålenede, og det skaper både nysgjerrighet og interesse hos meg. Det lille lokalsamfunnet utenfor Molde blir også beskrevet på en herlig og treffende måte. Sæther bruker humor for å fargelegge personligheter og lokalmiljø, og han gjør det med både snert og spissfindighet. Personkarakteristikkene skiller seg ut som en fargerik palett i den norske krimjungelen.

Jeg liker anslaget svært godt. Den gamle eksentriske bonden, som bor på en fjellgård der ingen skulle tro at noen kunne bo, blir funnet halshugget i hønsefjøset. Like i forveien har hans bror, kommunens sosialsjef,  tilsynelatende tatt livet av seg selv med bondens gevær. Her trenger lokale lensmenn ekstern hjelp, og det får de. Inn i manesjen kommer den rutinerte KRIPOS-etterforskeren Fougner, og hans blodferske assistent Jenny Brox. Rekruttert rett fra politiskolen, og på sin første arbeidsdag.

Det er Jennys perspektiv som er hovedperspektivet i denne romanen. Hun er protagonisten til Sæther, og hun fungerer godt i rollen. I overkant skarp i hodet til å være så fersk i gamet, men det er noe pirrende ved henne. Jeg blir nysgjerrig på hennes historie. Det er noe som ulmer i dypet av henne, som imidlertid ikke kommer opp i dagslys i denne boken. Vi aner en spiseforstyrrelse og et kontrollbehov. Vi aner «Flink-pike» syndromet. Vi aner en historie bak det at hun sluttet på medisinstudiet og endte opp på politiskolen i stedet. Hun er skarp, sympatisk, sosialt intelligent, og har en evne til å se detaljer. Hennes kollega Fougner derimot, framstår som noe arrogant, selvsikker og i overkant selvhevdende på andres bekostning.

De første 150 sidene av denne boken flagrer avgårde i vinden. Du merker knapt at du leser. Det er morsomt. Det er engasjerende. Det er mystisk, og det er interessant. Så skjer det noe omtrent halvveis i romanen. Flere og flere momenter vikles inn i dramaet, og hver eneste scene har et nytt viktig spor som leseren skal lures inn på. Historien begynner å bli så innviklet at forfatteren må putte inn lange skildrings-sekvenser i teksten der Jenny eller noen andre får anledning og pusterom nok til å få «tenkt gjennom alle detaljene i saken».

Jeg opplever også at forfatteren i større og større grad benytter seg av rene transportscener som ikke har noen misjon ut over det å forflytte en person fra ett sted til et annet. Perspektivskiftene mellom etterforskingen i Norge og Jennys tur til Haiti på de siste 150 sidene av romanen er OK, men de er så firkantet konstruert at det blir veldig kunstig. Hvert eneste scene i dette partiet skal avsluttes med en cliffhanger. Så kommer løsningen på forrige cliffhanger i det andre perspektivet. Så kommer en ny cliffhanger osv.osv. Dette blir litt slitsomt, og det ivaretar ikke spenningen slik målet til forfatteren var. Det er ikke antallet cliffhangere som avgjør hvor spennende en historie er skrevet… Det er hvor sterke cliffhangerene er.

Jeg ser en forfatter som har et utrolig talent for å skrive med snert, innlevelse, humor og glød, men som har gått seg litt vill i sitt eget plott, og derfor blir nødt til å bruke halve boka på å ordne opp i alt rotet som har oppstått. Å gjøre dette tar både tid og plass, samtidig som leseren skal snirkles inn mot en troverdig løsning. Dette er krevende, og debutanten lykkes etter min mening bare delvis. Det blir for mye voodoo, flagrende haner, blodige alpeluer og avkuttede lemmer etter min smak. Historiens løsning er i utgangspunktet svært enkel, og jeg hadde foretrukket litt mindre stæsj og tåkelegging fra forfatterens side. Løsningen på mysteriet har vi gjettet allerede ved første besøk oppe på forblåste Tverrmoen, og når det så viser seg å stemme til slutt, så har på mange måter all villedningen underveis bare vært forstyrrende. Så godt som Sæther skriver så er det litt frustrerende når det hele ender opp i en rotbløyte.

Hva blir så konklusjonen? Jo … Lars Ove Sæther har en knallgod penn, og han skriver steikende bra. Han har en palett av karakterer som gjør romanen fargerik og spennende fra første stund. Han lanserer en kvinnelig krimhelt som fanger leserens oppmerksomhet, og han har skildringer av lokalmiljøet på nordvestlandet og i fattigdommens Haiti som virkelig setter spor. Treffende, spennende og troverdig. Så har Sæther et forbedringspotensiale når det kommer til plotting. Det å klare å nøste alle tråder uten å gå seg vill, og ikke minst kunsten å forenkle en historie. Tåkelegging, villspor og twister er viktige i krim, men spenningen øker ikke proporsjonalt med antallet. I Hanegal går det inflasjon i dem, og mot slutten irriterer det mer enn det er med på å skape spenning.

Vil jeg anbefale deg å lese «Hanegal»? Ja så absolutt! Denne debutanten har talent, og historien er godt fortalt. Vil jeg lese mer av Lars Ove Sæther? Vel…La meg si det sånn. Jeg har allerede en framtidig date med Jenny Brox. Hun har en del hemmeligheter hun ikke har fortalt meg. 😉

Vil du lese et utdrag på de første 30 sidene gratis, så kan du lese her