Ett knepp opp for Horst

Horst-FeliciaForsvant-PO.epsI forgårs ble Jørn Lier Horst nominert til Bokhandlerprisen 2013 for Hulemannen. En pris han også vant for to år siden med Jakthundene. Tidligere i år vant han Rivertonprisen. Det går med andre ord stadig fremover med ex-politimannen. Det gjør det med min lesing av Horst-serien også. Hans andre bok om William Wisting gikk unna på rekordtid, og var ett knepp opp i kvalitet og spenning i forhold til debuten med «Nøkkelvitnet». 

«Felicia forsvant» er akkurat som Horst sin første bok «Nøkkelvitnet» basert på en virkelig hendelse. En uløst forsvinningssak som ligger langt tilbake i tid. Så spinner Horst sin historie videre i sitt Wisting-univers, og gjør det på en måte som får leseren til å klistre seg til boksidene som fluer på fluepapir.

Denne krimboken er nesten umulig å legge fra seg. Den har en sårhet og en nærhet til ofrene som var mangelvare i den første boken. Gåtene er flere og mer innfløkte, og twistene som Horst spiller ut lurer oss gang på gang. I tillegg til dette så har forfatteren skrudd opp tempoet littegrann. Ikke mye. Ett knepp opp, som de sier i skiskytterverdenen. Ikke mer. Det gjøres med små og enkle grep i språk og komposisjon, og det fungerer strålende. Der jeg stoppet opp og grublet litt rundt mordgåten i den første boka, blir jeg nå drevet framover noen sider til gang på gang.

Felicia forsvant handler om to forsvinningsgåter. Omtrent samtidig som veivesenet graver opp et skap med et gammelt skjelett som viser seg å være forsvunnede Felicia Natholm, så forsvinner det en ny jente i samme område. Den gamle saken fra 1979 og den nye fra 2004 har så mange likhetstrekk både i sak og persongalleri at William Wisting og hans kompanjonger ikke kan la være å trekke tråden mellom de to sakene. Mens foreldelsesfristen for Felicia-saken nærmer seg time for time, så øker også dramatikken rundt den nye forsvinningen. Wisting settes etterhvert på langt større prøvelser i denne saken, og for hver gang han tror han har fått løsningen servert på et fat så snur saken seg på hodet og geiper til ham.

Jeg ble glad i Horst sin «slow-crime» stil fra første side i hans første bok, og det gleder meg å se at han holder fast ved dette elementet også i bok nummer to. Det kler et norsk politiapparat i en sovende liten sommerby at ting går rolig for seg. Her er det få biljakter, skuddvekslinger, bomber og granater. Hovedpersonene blir ikke jaktet på av bandittene som en rev under høstjakta i Yorkshire. Det pusler og tusler seg sakte men sikkert fremover mot en løsning ved hjelp av godt, grundig og ærlig politiarbeid. Troverdig, nært og ekte.

Det er avhør, undersøkelser av spor, gransking av åsteder og en liten porsjon Poirotisk magefølelse som fører Wisting og hans team nærmere og nærmere en løsning. På mange måter føler jeg meg langt nærmere virkeligheten i Horst sine bøker enn det jeg gjør i en Harry Hole-krim, eller på en gåtevandring med Robert Langdon. Det i seg selv gjør disse krimbøkene interessante og spennende. Ingenting er mer skremmende enn sannheten.

Så er spørsmålet hva det er som gjenstår for at jeg skal nå toppscore for Horst sine krimbøker? Vel, det er det faktisk litt vanskelig å sette fingeren på, for noe av det jeg ønsker vil på mange måter true en del av det jeg elsker ved disse bøkene. Felicia forsvant er spennende, men aldri nervepirrende. Jeg biter ikke negler, og jeg kjefter ikke på kona når hun avbryter meg i lesingen. Men, samtidig så er jeg litt redd for at det å skape enda mer dramaturgi vil ødelegge for troverdigheten og sindigheten som disse bøkene er tuftet på. Jørn Lier Horst sa selv til meg at jeg måtte lese de første bøkene hans med en viss rundhåndet romslighet. De blir bedre etterhvert utover i serien, påstår han.

Ja … Blir de neste bøkene så mye bedre enn de to første så kan det fort gå inflasjon i gode anmeldelser hos meg. Det har jeg ingenting imot i så fall. Jeg merker meg framgangen fra første til andre bok. Skarpere og mer treffende karakterer. Bedre replikkvekslinger. En anelse høyere tempo. Flere twister og gåter. Dette lover godt for lesing av resten av Wisting-serien. Enn så lenge så krysser jeg fingrene for at det blir Horst som vinner Bokhandlerprisen i år … Eller forresten … Det kunne vært grådig gøy med en pris til pseudonymet Samuel Bjørk for «En engel henger alene i skogen» også. Da får vi trolig  vite hvem han er? Kanskje vi snakker om en og samme person???

7 comments

Add Yours
  1. Mai Lene

    Eg har endå ikkje blitt skikkeleg bestevenn med Jørn Lier Horst. Har prøvd å lese denne boka og ei til, utan at dei har falt i smak. Det er noko eg ikkje greier å setje fingaren på, som gjer at eg ikkje liker dei, akkurat som at eg ikkje er ein stor Harry Hole-fan, trass i to leste bøker. Men det er smak og behag. Håpar du liker dei andre bøkene av Horst 🙂

    Lik

  2. John Olav Oldertrøen

    Å lese Horst er som å lese seg opp i politimetode, etterforskning og taktiske operasjoner. Enhver krimforfatter som trenger en realitetssjekk i forhold til hvorvidt manus har politifaglig troverdighet bør ha lest sin Horst.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s