Stikkord

, , , , , ,

Hanssen_AtseldyrIngrediensene i Eystein Hanssens siste krimroman er ubehagelige nok til å skape , kvalme, ubehag og store doser uhygge. Åtseldyr er ikke en bok for fintfølende fruentimmere som synes Hercule Poirots mysterier blir i overkant makabre og groteske. I den fjerde romanen om Elli Sunee Rathke må hun grave dypere enn noen gang for å finne svarene. Så dypt at det eneste som trives der nede er åtseldyr og annet faenskap.

Eystein Hanssen er en mester i å sette samfunnsproblemer til debatt. Hans tre første krimromaner har alle hatt en underliggende tematikk og samfunnskritikk ved seg. Prostitusjon, menneskehandel, bistandsvindel, korrupsjon og narkotikahandel. Slik er det også i Åtseldyr. Kriminalitet knyttet opp mot adopsjon, kamuflert slavehandel gjennom aupairvirksomhet og alvorlig faunakriminalitet. Alle tre er som nypløyd mark dersom en ser på hvilken tematikk de fleste krimforfattere legger til grunn for sine romaner. Ved å skrive denne krimromanen får ikke leseren bare en spennende lesestund, men også et ubehagelig dypdykk i vår vestlige kulturs pill råtne dobbeltmoral. Rike mennesker i dagens Norge finner seg til rette der de måtte finne det for godt, og deres advokater vet å finne smutthullene som gjør at de kan gjøre som rike mennesker alltid har gjort … Leve et liv i luksus på bekostning av fattige folks lidelser.

Jeg opplever Åtseldyr som bitende samfunnskritikk, og Eystein Hanssen får ha meg unnskyldt om det ikke var intensjonen. Jeg synes det bildet han maler av vår overflod og velstand, og hva det gjør med vår moral er glitrende.  I dette segmentet av norsk kriminallitteratur finnes det etter min mening ingen over og ingen ved siden av. Kunsten å si noe viktig, belyse samfunnsproblemer, og samtidig være i stand til å skrive neglebitende kriminalfortellinger er en kunst. Dette er grunnen til at jeg gjerne løfter fram Eystein Hanssen de gangene jeg blir bedt om å nevne de største navnene innen norsk krim.

Når det gjelder selve historien i Åtseldyr så må jeg jo innrømme at den var litt tung å fordøye. Det er en krevende krim. Den krever at leseren engasjerer seg i urettferdigheten, og at han rives med av den hjerteløse behandlingen noen av historiens offer får. Det er i selve gjerningene og motivasjonen for å utføre disse at selve nerven i historien ligger. På mange måter er den sterkt inspirert av Adler-Olsens andre bok Fasandreperne, uten at jeg vet om Hanssen i det hele tatt har lest den boken. Problemstillingene berører hverandre flere steder. Rike folks dobbeltmoral, evne til å utnytte systemer og deres søken etter spenning i en verden hvor de har alt og kan gjøre og skaffe seg hva de vil når de vil. Denne luksusen. Denne overfloden … Den skaper et behov for noe mer. Noe som utfordrer sansene. Jeg synes Eystein Hanssen treffer enda bedre enn Adler-Olsen på tematikken og troverdigheten, mens Adler-Olsen utvilsomt har skrevet en mer spennende historie.

Jeg har nemlig dette ankepunktet som gjør at jeg holder tilbake de sterkeste superlativene. Motoren i Åtseldyr er nemlig av den langsomme sorten. Det går svært sent framover, og det er faktisk først på de siste 150 sidene det blir skikkelig spennende. Til gjengjeld så legger du ikke fra deg boka da…Dette overrasker meg litt ettersom jeg vet at Eystein Hanssen er i stand til å skrive uptempo actionthrillere når han vil. Giftstrøm var et svært godt eksempel på dette, men i de to siste romanene så virker det som om Hanssen har valgt å legge noe av dette heseblesende tempoet bort til fordel for et dypere innhold. Det kan godt være at dette er et bevisst valg fra hans side, bare så det er sagt. Jeg personlig kunne godt tenkt meg et kraftigere anslag, og en historie med mer driv, men dette handler om smak, ikke kvalitet.

Eystein Hanssen er ennå et ubeskrevet blad for en del krimelskere der ute. De aner ikke hva de går glipp av!

Eystein Hanssen er ennå et ubeskrevet blad for en del krimelskere der ute. De aner ikke hva de går glipp av!

Det er vanskelig å skrive om handlingen i Åtseldyr uten å avsløre for mye av det som skjer i første halvdel av boka. Jeg vil likevel prøve å gi dere et visst innblikk. Vi følger som vanlig den norsk-asiatiske etterforskeren Elli Rathke. Hun blir kalt ut til et åsted i en kjeller der de har funnet et nedgravd skjelett. Samtidig startes flere subplott. Ett som omhandler et rikt ektepars ulovlige adopsjon av et jentebarn fra Uruguay, ett annet som følger en filippinsk aupair sin hverdag hos en norsk velstående famile, ett tredje der vi følger Ellis forhold til sin mor, og morens påståtte sykdom, og ett siste der vi blir innviet i et innledende kjærlighetsforhold mellom Elli og en av dem som vikles inn i etterforskningen av saken hennes. Kanskje er det akkurat dette som gjør at tempoet blir såpass langsomt i starten? Når ett hovedplott og fire subplott skal startes så krever det enormt mange sider der drivet i fortellingen holdes igjen.

Handlingen foregår i stor grad inne i kjellergangene som danner et underjordisk edderkoppnett av nazibunkerser og hemmelige ganger under Oslo. Dette er ikke fiksjon. Disse gangene fins der, og Hanssen har selv hatt en guidet tur for sine lesere og for pressen gjennom disse gangene i forbindelse med lanseringen av Åtseldyr. Problemet for leseren er at vi ikke ser det samme som Hanssen ser. Vi som ikke har vært der klarer ikke å skape noe annet enn mørke bilder på netthinnen av trange huler og innestengte bunkerser. Det blir vanskelig å orientere seg, og jeg ble ganske forvirret til tider av hvem som kom opp fra hvor, og hvor hen de hadde funnet hva, og til hvilken adresse de kom opp og ned….

Utenom disse to punktene. Tempoet i fortellingen og leserens evne til å orientere seg, så har jeg lite å utsette på Åtseldyr. Den er smart. Den skaper uhygge. Den skaper undring og forskrekkelse. Den er som et krypdyr som kravler oppover buksebenet. Panikken er aldri mer enn et sekund unna. Du føler deg aldri trygg. Den vekker avsky og den vekker harme.

Selv om jeg skjønte svaret på alle gåtene før halve boka var lest, så var dette likevel spennende lesing. Spesielt bra er avslutningen. De siste 100 sidene forsvinner like fort som mørt kjøtt på  middagstallerkenen etter 14 dager med faste. Apropos kjøtt … Ingrediensene i Åtseldyr kan få Gud og Hvermannsen til å bli vegetariener. Det blir en stund til jeg velger noe annet enn «safe» på restaurantmenyen for å si det sånn….

Les mer om alle Eystein Hanssens bøker på hans hjemmeside.